Hva er det du glor på? Det er bare diabetes

Hva er det du glor på? Det er bare diabetes

Kjell Arild Ueland
Født i 1969, pappa til 3 og har hatt diabetes type 1 siden 1981. Merker nå slitasjen som diabetesen har gitt meg, men er opptatt av trening og prøver å ha et positivt og humoristisk syn på livet.
Publisert første gang: 01.08.18 | Sist redigert: 11.02.19
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon

Det er fort gjort å gjøre spontane antagelser om mennesker ved første blikk, til og med før du får tenkt deg om. Vi gjør alle det. Men i stedet for å glane av nysgjerrighet på det jeg har festet på magen, må du gjerne spørre meg rett ut.

Annonse

Jeg gikk meg en tur på stranda i dag, og tenkte at i dag skal jeg være macho og gå i bar overkropp. Jeg har tross alt brukt massevis av timer på å bli så solbrun som jeg er. Faktisk er jeg rimelig stolt over kroppen min, siden jeg nå er brunere og slankere enn jeg har vært på mange, mange år!

Som vanlig når jeg er ute og går så søker jeg blikkontakt med menneskene jeg møter. De som ser meg inn i øynene smiler jeg til og sier «Hei».

Selvfølgelig så bruker jeg et lite sekund på å dømme hvordan de ser ut. Dette skjer tross alt naturlig. Eller er det bare jeg som gjør meg opp en mening over hvordan folk ser ut, før jeg i det hele tatt får tenkt meg om?

det er bare diabetes

Å gå tur i baris er herlig på varme sommerdager. Foto: Privat.

Ja, ja, det er vel egentlig ikke så nøye, sjansen for å møte dette mennesket igjen er ikke så stor.

LES OGSÅ: Skulle diabetesen få knuse drømmen om dykkersertifikat?

Annonse

Blikket i bakken og antagelser i hodet

Men så har du de menneskene som absolutt ikke vil se deg inn i øynene. De har et flakkende blikk, kanskje de til og med studerer tærne sine der de går imot meg. Ikke vet jeg, men jeg blir like forundret hver gang. Er det ikke normal høflighet å møte blikket til en som går imot deg og gi et lite nikk, eller si hei?

Nå er det vel ikke alle som er like utadvendte som det jeg er. Jeg har jo ingenting imot å bli kjent med nye mennesker. Å bare stå der på stranda å snakke om det nydelige været med en fremmed. Eller høre om barna deres som fryder seg når de har sjansen til å bade i sjøen.

Og om du er nysgjerrig på det der greiene du ser jeg har festet på magen, så hadde jeg faktisk synes det var veldig hyggelig om du ville vite mer, i stedet for å bare se bort og eventuelt dømme meg for noe som jeg ikke er. Det er bare diabetes og jeg kan ikke noe for det. Jeg kommer heller ikke til å dø foran øynene dine!

Noen som kjenner seg igjen?

LES OGSÅ: – Det har ofte hendt at folk har forvekslet insulinpumpen min med en mobiltelefon

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
Registrer for nyhetsbrev
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: