Er det greit å spørre andre om diabetesen deres?
Jeg savner å snakke om diabetes med noen som virkelig skjønner hvordan det er. Men er det greit å spørre andre om diabetesen deres, bare fordi jeg har det selv?
At det å leve med diabetes til tider kan oppleves som ensomt, tror jeg ikke jeg er alene om å føle. Jeg savner å ha noen å snakke med om diabetes. Noen som virkelig skjønner hvordan det er.
Jeg personlig har ingenting imot at folk lurer og spør meg om min diabetes. Ofte er dette folk som ikke selv har diagnosen og er nysgjerrige.
Når jeg da en sjelden gang møter noen som også lever med sykdommen, kjenner jeg en veldig trang til å stille spørsmål om diabetesen deres og diskutere rundt nettopp dette temaet.
Men er dette greit og en selvfølgelighet om begge har diabetes?
Deltok på flere diabetessamlinger
Da jeg var mindre deltok jeg og foreldrene mine på flere samlinger for familier med barn med diabetes. Her var det naturlig, og også noe av formålet, at man snakket om diabetes, utvekslet erfaringer og ofte fikk noen gode råd.
Her visste man at de som var her enten hadde diabetes selv, eller at noen i nærmeste familie hadde det.
I min hverdag omgås jeg ikke andre som har diabetes. Jeg kjenner flere som lever med sykdommen, men de er ikke en del av min vennekrets.
LES OGSÅ: En helt normal dag med diabetes
Selv om vi alle har noe i kroppen som ikke fungerer, kan vi ha totalt forskjellige opplevelser, tanker og følelser rundt det å leve med det.
Flere elever med diabetes på barneskolen
På barneskolen var vi på et tidspunkt faktisk fire elever med diabetes. På den tiden var jeg nok ikke så opptatt av å snakke om sykdommen. Jeg lekte, hadde det gøy og var egentlig som alle andre barn.
På ungdomsskolen og videregående var jeg, så vidt jeg vet, den eneste med diabetes på skolen. Her begynte jeg derimot å kjenne et større behov for å snakke om sykdommen. Ha noen å dele følelsene rundt det med, eller bare snakke om diabetes.
LES OGSÅ: 5 ting jeg har lært etter fem år med diabetes
Tre med diabetes i samme klasse
Med unntak av barneskolen, har jeg gjennom min skolegang ikke møtt så mange andre med diabetes. Heller ikke når jeg begynte på høyskolen var dette tilfellet. Så vidt jeg vet.
Etter ett års permisjon har jeg gjenopptatt studiene på en ny skole. I løpet av mine så langt 15 års skolegang, har jeg aldri opplevd å gå i klasse med noen som har diabetes. Overraskelsen ble derfor stor da jeg oppdaget at vi er hele tre stykker i min nåværende klasse.
Jeg må innrømme at dette gledet meg litt. Jeg følte meg liksom litt mindre alene om sykdommen. At en av mine medstudenter hadde diabetes fant jeg ut av via en annen medstudent. Den andre så jeg måle blodsukkeret og sette insulin.
Så vidt jeg vet visste ingen av dem at jeg har diabetes. Og selv om jeg har diabetes selv og kanskje er i større rett(?) til å stille spørsmål, følte jeg at jeg måtte trå litt forsiktig. Selv om jeg gjerne snakker om min diabetes, er det ikke sikkert at alle andre har det på samme måte.
LES OGSÅ: Diabeteskonferansen i Paris: – Verdifult å utveksle erfaringer
Kan være spennende å diskutere diabetes med likesinnede
Jeg synes det kan være interessant å snakke med andre om når de fikk sykdommen, hvordan de oppdaget det, bruker de pumpe eller penn? Hva slags blodsukkerapparat bruker de? Har de noen erfaringer å dele?
Man merker fort om den andre er åpen for å snakke om sin diabetes. Noen deler mye, mens andre er mer tilbakeholdne. Det er opp til den enkelte, men jeg tenker at det er greit å tenke litt over hvilke spørsmål man stiller og at noe kan være vondt å snakke om.
Diabetes er jo en individuell sykdom. Selv om vi alle har noe i kroppen som ikke fungerer, kan vi ha totalt forskjellige opplevelser, tanker og følelser rundt det å leve med det.
Og er det sånn at man må snakke om det om begge har diabetes? Kanskje ikke. Men for meg er det naturlig å spørre litt om diabetesen, og heller se an hvordan den andre responderer. Det er helt greit å ikke ville snakke om det.
Samtidig så tenker jeg at det er ikke sikkert at andre har så mange å snakke med om diabetesen sin heller. Hvor mange andre kjenner han eller hun som har diabetes? Min erfaring er at dette ofte ikke er mange.
LES OGSÅ: Fra ensomhet til åpenhet rundt diabetes
Snakket med medstudent
I samtale med den ene av medstudentene mine som har diabetes, kom vi inn på dette temaet. Jeg fortalte at jeg hadde sett ham måle blodsukkeret, og at jeg hadde tenkt å spørre ham om det, for jeg har nemlig diabetes selv.
Dette var et positivt møte og han hadde også vært innom nettsiden og lest. Det synes jeg var artig. Jeg deler jo mye her inne, og det er befriende å møte noen som tenker på samme måte; at man ikke skjuler sykdommen sin, og gjerne snakker åpent om det.
Synes du det er greit at andre spør deg om din diabetes?
PS! Sjekk ut likepersontilbudet til Diabetesforbundet!
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
