Dette er informasjonen jeg har savnet fra helsepersonell (Del 2 av 4)
Med årene har jeg lært mye om det å leve med diabetes. Men skal vi bare godta at vi må finne ut av mye på egenhånd, eller kan vi kreve mer konkrete råd fra helsepersonell og diabeteseksperter?
I en serie på fire deler har jeg tatt for meg de tingene som jeg føler jeg ikke har fått nok informasjon om fra diabeteslegen min gjennom flere år. Dette fordi jeg ønsker å skape mer bevissthet rundt hva personer med diabetes trenger opplysninger om, hva vi trenger av oppfriskning, og hva vi kan kreve og forvente å få hjelp til. (PS! Hvis du ikke har lest del 1 enda, kan du gjøre det her.)
Hva er konsekvensene av lavt blodsukker over lang tid?
Som jeg har skrevet i flere innlegg slet jeg mye med lavt blodsukker i ungdomsårene, og til tider som voksen. Kroppen min takler stress veldig dårlig, og kombinasjonen av å ha diabetes, være jusstudent og arbeidstaker er sjeldent god. Ofte våkner jeg på nettene med lavt blodsukker, selv om jeg ikke har satt hurtigvirkende insulin på mange timer, og dosen med langtidsinsulin er nedjustert. Heldigvis blir ikke blodsukkeret lenger så ille at jeg har behov for hjelp, eller går i koma, som jeg ofte gjorde før.
Det jeg finner merkelig er at vi hører absolutt ingenting om hvordan det lave blodsukkeret påvirker kroppen og hodet vårt over lang tid. Hva skjer dersom man sliter med føling hver eneste natt over mange uker, måneder eller til og med år? Vi vet at det finnes personer med diabetes som gjør det. Hvordan kan høyt blodsukker påvirke kroppen så radikalt, men lavt blodsukker har ingen innvirkning? Vel, det er det jeg ble fortalt da jeg som 14 åring våknet etter fire dager i koma.
LES OGSÅ: Pass på dine føtter – Vær oppmerksom på symptomene
Det er ikke vår oppgave å lese oss opp om diagnoser og mulige følgesykdommer fra diabetes. Dersom vi er slitne og ting ikke fungerer som normalt er det legen sin oppgave å opplyse om oss mulige grunner til at det er slik.
«Nei, du kommer ikke til å merke noe til dette i fremtiden» sa legen på vakt. Men hvorfor, det visste han ikke. Ikke et eneste spørsmål kunne han svare på. «Det foreligger ikke nok forskning».
Det tok mange år før jeg turte å lese litt om temaet, og fikk bedre forståelse. Fortsatt er det mye jeg ikke vet, og ikke vil vite. Fordi jeg ønsker ikke å vite om kroppen min vil gi opp om 20 år, fordi jeg hadde et titalls insulinsjokk som tenåring.
Men jeg vet grunnleggende ting, som at ved hyppig lavt blodsukker kan hukommelsen svekkes og følingssymptomer forsvinne – noe de fleste er klar over. Og vi kan få svekket konsentrasjon. Altså den kognitive funksjonen i hjernen blir svekket. I tillegg kan man få redusert intellektuell kapasitet. I verste fall kan alvorlige hypoglykemier over lang tid føre til hjerneskade, til og med død.
Dette er kunnskap og informasjon jeg savnet da jeg lå på sykehuset som 14 – 15 åring. Da ble jeg fortalt at kroppen min kom til å fungere helt normalt selv etter flere episoder med koma. Nå vet jeg bedre.
Heldigvis har jeg ikke merket noen svekkelser enda, og forhåpentligvis merker jeg ikke noe til det i fremtiden heller. Men muligheten er der, og derfor mener jeg det er viktig at vi får informasjon om slike ting. På den måten kan vi kjenne igjen symptomer etter hvert, og forhåpentligvis få raskere hjelp dersom det er behov for det.
LES OGSÅ: Loggføring – har det egentlig noe for seg?
Hvordan kombinere sykdommen med en stressende hverdag?
At diabetes er en krevende sykdom er ingen hemmelighet. Det krever mye tid, energi, og enda mer planlegging. Til tider kan det være vanskelig å kombinere sykdommen med stressende arbeid, skole og det sosiale livet vi ønsker å ha. Noen klarer å finne en løsning på det, mens andre sliter hele livet med å finne løsninger som fungerer optimalt på alle plan. Likevel forventes det av samfunnet, arbeidsgiver, venner og familie at vi skal leve som alle andre. Vi skal heller ikke være en belastning for noen.
Foto: Pixabay.com
De største forventningene har vi kanskje til oss selv. Vi må klare alt, være med på alt, være aktive og effektive på jobb, sunne, friske og positive til livet. Og det kan gjøre situasjonen rundt sykdommen enda verre. For det er både psykisk og fysisk belastende å ha en kronisk sykdom. Vi skal tross alt drifte et organ på egenhånd, hver eneste dag. I tillegg til alle andre ting som forventes av oss.
Ofte opplever jeg at dette er noe legene glemmer. De glemmer å se på oss som et helhetlig menneske, og ser kun den fysiske sykdommen. Man kan ha stålkontroll over diabetesen med perfekte verdier på alle prøver, men bak det ligger utallige timer med arbeid og frustrasjon, lite søvn og mange tårer.
I blant kan man glemme å leve, fordi man blir besatt av å ha et perfekt blodsukker. Det kan gå ut over alle deler av livet. Til slutt er man så sliten og lei at man rett og slett møter veggen. Ja, til og med kanskje får diabetisk slitenhet. Dette er ikke uvanlig å oppleve etter mange år med diabetes, og et krevende hverdagsliv. Det er heller ikke tabu. Det er lov å være sliten og det er lov å be om hjelp. Ofte går det så langt at man må sykemeldes i lang tid, og det kunne kanskje vært unngått dersom legene hadde sett oss som et helt menneske.
Det er ikke vår oppgave å lese oss opp om diagnoser og mulige følgesykdommer fra diabetes. Dersom vi er slitne og ting ikke fungerer som normalt er det legens oppgave å opplyse om oss mulige grunner til at det er slik.
Snakk med legen din dersom du føler at diabetesen tar altfor stor del av livet ditt, kanskje han har noen tips til deg!
PS! Dette er andre innlegg i en serie på fire. Her kan du lese fortsettelsen.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
