Mine møter med helsepersonell har ikke alltid vært like hyggelige (Del 2/2)

Mine møter med helsepersonell har ikke alltid vært like hyggelige (Del 2/2)

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.
Publisert første gang: 03.03.17 01:00

Diabetes er en sykdom som krever jevnlig kontakt med leger, sykepleiere og apotekere. I løpet av mine år med diagnosen har jeg hatt både gode og dårlige møter med helsepersonell. Her er noen av mine opplevelser.

Accu-Chek Mobile - Boots

Dette er siste del i en artikkelserie på 2. Har du ikke lest del 1 ennå finner du det her.

Etter to år som student bestemte jeg meg for å flytte hjem og ta et friår fra studiene. Jeg måtte derfor få en ny diabetessykepleier. Denne gangen var det en veldig positiv opplevelse.

Hun var akkurat slik jeg mener en diabetessykepleier bør være; rett på sak. Hun var ikke redd for å stille spørsmål, og aller viktigst – hun så meg. Det første spørsmålet hun stilte meg var hvordan jeg hadde det. Og jeg må innrømme, den dagen hadde jeg det ikke særlig bra.

Rett spørsmål til rett tid

Dette var midt i en periode hvor jeg hadde det vanskelig med min diabetes. Jeg hadde mistet fullstendig troen på meg selv og motivasjonen for å trene, spise riktig og ha et fint blodsukker. Og da denne sykepleieren, som jeg møtte for første gang denne dagen, spurte meg hvordan jeg hadde det, ble det rett og slett for mye for meg.

Jeg brast i tårer, og gråt vel mer eller mindre til timen var over. Og det føltes så godt! Endelig var det noen som så viktigheten av det psykiske aspektet ved diabetes.

Accu-Fine vitusapotek

LES OGSÅ: Bedreviterne glemmer ofte at psykisk og fysisk helse går hånd i hånd

Noen negative erfaringer

Mine erfaringer med helsepersonell på sykehus har for det meste vært positive. Dessverre har jeg også opplevd at det har vært mye kluss med resepter og at det har blitt stilt spørsmål ved mitt forbruk av insulin, teststrimler og forbruksmateriell. Det synes jeg ikke noe særlig om.

Jeg forstår at farmasøyter har god kunnskap om medisiner og ulike sykdommer. Likevel reagerer jeg når en apotekansatt har en mening om hvor mange ganger jeg måler blodsukkeret mitt per dag. Jeg har ved flere anledninger måtte oppgi hvor mange ganger jeg måler meg om dagen. Jeg oppga svaret mitt, og fikk tilbake at dette var da litt i overkant mye.

Jeg fikk uansett det jeg skulle ha, men den kommentaren kunne han ha spart seg for. Selv om årsaken og behandlingen av diabetes type 1 er lik, er det svært individuelt hvordan hver enkelt lever med det.

Jeg følte meg som en kasteball mellom apotek og legekontor, og at jeg ikke ble tatt på alvor. Hvorfor kunne jeg ikke bare få hente ut den livsviktige medisinen min?

En ubehagelig opplevelse med apotek og legekontor

En opplevelse jeg hadde med legekontoret og apoteket sitter også friskt i minne. Jeg skulle hente ut insulin på apoteket, men fikk beskjed om at det var tomt på resepten. Jeg fikk med nød med meg ett hetteglass med insulin og ringte straks legekontoret for å få fornyet resepten. Da fikk jeg beskjed om at den lå klar og det bare var å hente ut mer.

Jeg forstod ingenting. Jeg hadde jo nettopp vært på apoteket og de sa det ikke var noe å hente. Nå begynte jeg å bli fortvilet. Den ansatte på legekontoret sa også at det var forskrevet x antall hetteglass med insulin i måneden.

Det var jeg ikke klar over. Jeg har som regel bare kunnet be om et antall. Jeg sa igjen at jeg hadde fått beskjed om at det ikke lå noe der. Da fikk jeg et ganske skarpt svar tilbake; Ja, da har du vel brukt mer enn det du skal. Da var det nok. Jeg var allerede på gråten, helt desperat og fortvilet. Fikk jeg ikke hente insulinet mitt? Jeg la på og ringte moren min som er sykepleier.

LES OGSÅ: Komplikasjonene du ikke kan se

Hjelp fra mor

Jeg følte meg som en kasteball mellom apotek og legekontor, og at jeg ikke ble tatt på alvor. Hvorfor kunne jeg ikke bare få hente ut den livsviktige medisinen min? Jeg følte meg bare så liten og misforstått.

Moren min tok en telefon til legekontoret, og fikk også beskjed om at det lå en resept der. Jeg måtte kontakte apoteket. Jeg gjorde da det, og det viste seg at det var hos dem feilen lå. Så mye oppstyr, men jeg fikk heldigvis hentet ut insulinet mitt til slutt.

Hva er dine erfaringer med helsepersonell?

Les «Erfaring med helsepersonell del 1» her

CGM
0/5 (0 Reviews)
Del: