En reddende engel i kinosalen
Dette er historien om et modig menneske som hjalp meg i kinosalen da jeg virkelig trengte det.
Jeg hadde gledet meg til se en kinofilm med mannen min, og hadde spart godterispisinga til denne kvelden. Vi satt og så på reklamen som spilles av før filmen starter, og jeg sjekket blodsukkeret før lysene ble skrudd av.
Jeg ble fullstendig forbauset, for blodsukkermåleren viste 22 mmol/l. Et par sekunder senere var det som om en lyspære skrudde seg på i hodet mitt, og jeg skjønte hva som hadde gjort at blodsukkeret «aldri» gikk ned tidligere på dagen. Insulinkanylen hadde gått tett.
LES OGSÅ: Det er lov å be om hjelp
Manglet kun én ting
Der og da ble jeg både irritert og fortvilet. Jeg tok opp den lille bagen, som jeg alltid bærer på i vesker eller ryggsekker, som inneholder reserveinsulin og ekstrautstyr. Og der lå alt av utstyret jeg skulle trenge for en nødssituasjon, alt unntatt det viktigste.
Det eneste som manglet var selvfølgelig en novorapidinsulinpenn som jeg hadde tatt ut noen dager tidligere og som jeg helt hadde glemt å putte tilbake. Jeg hadde novorapid i ampulleform, men det hjalp meg ingenting når jeg ikke hadde noe å tilføre det til kroppen med.
LES OGSÅ: Ikke gjør som meg
Spurte om hjelp
Filmen vi skulle se på kino var en jeg hadde gledet meg til å se i mange måneder, og jeg ville ikke dra hjem uten en kamp. Så jeg gikk ned til personalet på kinoen og spurte om de hadde noen råd til hva jeg kunne gjøre.
Selv om jeg visste at det var et «swing in the mist» så spurte jeg om de hadde et akuttskrin liggende som kanskje inneholdt insulin, eller om vi kunne spørre noen kunder om de tilfeldigvis hadde en insulinpenn.
LES OGSÅ: Dette bør du kunne om behandling av insulinsjokk
Redningshelten satt i salen
Jeg fikk hjelp av tre ulike ansatte på kinoen, og alle var utrolig vennlige og hjelpsomme. Den siste som hjalp meg kom bort til meg og sa: «Følg meg». Jeg fulgte henne, og vi gikk inn i kinosalen der mannen min satt.
Der pauset hun filmtrailerne som hadde begynt, og man hørte stønn og sukk fra publikummet. Så hvisket hun til meg igjen: «Bare følg etter meg». Jeg fulgte henne ut på gulvet foran hele salen, og ante ikke hva som kom til å skje.
Plutselig ropte den ansatte ut: «Vi har en gjest her som trenger insulin. Er det noen som har?» Det var helt stille i salen og alle øynene var rettet mot meg og den ansatte. Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt flau, men jeg var samtidig veldig takknemlig for at det ble gjort så mye for å hjelpe meg.
Plutselig var det en liten gutt som reiste seg opp i salen. Han rakk opp armen og sa: «Jeg har!».
Fikk satt insulin
Det var en utrolig hjertevarmende opplevelse. Den lille gutten reddet meg den kvelden. Han hadde en novorapidinsulinpenn som jeg fikk lov til å låne og sette insulin med.
Jeg hadde meg egne sprøyter, så jeg fortet meg tilbake til plassen min for å sette insulinet og gikk så tilbake til gutten med pennen hans.
LES OGSÅ: Vanskelig å beregne riktig insulindose
En takknemlig opplevelse
Jeg er utrolig takknemlig for guttens åpenhet og mot til å stå opp foran alle i salen for å hjelpe meg. Denne opplevelsen fikk meg til å tenke på at det er så flott at vi med diabetes kan hjelpe hverandre når vi trenger det mest.
Og jeg vet at dersom et menneske med diabetes trenger insulin en gang i framtiden, slik som jeg gjorde den kvelden, kommer jeg garantert til å stille opp.
Gjør du?
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
