Gode og dårlige erfaringer med helsepersonell (Del 1/2)
Diabetes er en sykdom som krever jevnlig kontakt med helsepersonell. I løpet av tolv år med diagnosen har jeg hatt både gode og dårlige erfaringer med leger, sykepleiere og apotekere. Her er noen av mine erfaringer.
Jeg var ni år da jeg ble diagnostisert med diabetes og ble derfor innlagt på barnepoliklinikken på sykehuset. Dette ble mitt første møte med helsepersonell.
Jeg minnes sykepleierne som varme, omsorgsfulle og med godt humør. Og jeg beundrer tålmodigheten deres, for jeg var alt annet enn en enkel pasient. Jeg hadde ekstrem sprøyteskrekk og det var et veldig oppstyr hver gang jeg skulle ta insulin.
Da kom sykepleierne opp med et lurt forslag: Jeg fikk lov til å sette sprøyter på dem! Jeg husker at de kom inn en og en og jeg fikk sette en sprøyte i magen deres. Det var litt rart, men også veldig fint. Dette kurerte dessverre ikke sprøyteskrekken min, men det var en veldig positiv ting for meg likevel.
LES OGSÅ: Dette er informasjonen jeg har savnet fra helsepersonell
Satte insulin med tvang
Denne første innleggelsen på sykehuset i forbindelse med diagnosen skulle vise seg å ikke være den siste. Ikke lang tid etterpå var jeg inne igjen. Jeg nektet å ta insulin. Jeg var livredd for sprøytene og foreldrene mine hadde prøvd alt. Det var fare for livet mitt.
Leger og sykepleiere prøvde å snakke meg til fornuft, men jeg nektet å høre på dem. Det hele endte med at en lege regelrett satt seg oppå meg og satt insulin med makt. Dette er den samme legen som skulle følge meg opp på kontroller fremover.
Jeg har ikke tatt noen skader av denne episoden i ettertid, men det var nok verre med legen min. Han beklaget seg nesten på hver kontroll jeg var til, og sa at han aldri skulle gjøre slik mot noen pasient igjen. Jeg på min side skjønner nå at han gjorde det. Jeg nektet å ta medisinen som jeg er avhengig av for å kunne leve.
LES OGSÅ: Vanskelig for andre å forstå alle utfordringene diabetes gir
Heldig med lege og diabetessykepleier
Etter sykehusoppholdet var over, skulle jeg fremover følges opp gjennom regelmessige kontroller på sykehuset. Den dag i dag tenker jeg fortsatt på hvor heldig jeg var som fikk den legen og diabetessykepleieren jeg fikk. Dette er helsepersonell som har betydd utrolig mye for meg og hvordan jeg har håndtert min diabetes.
Så godt likte jeg meg her, at jeg fikk fortsette hos dem på barnepoliklinikken helt til jeg ble 19 år og skulle flytte for å studere.
Det høres kanskje rart ut, men jeg gledet meg hver gang jeg skulle til kontroll. Dette fordi disse timene var preget av latter, humor, gode råd og positive tilbakemeldinger. I tillegg var det en trøst for meg når sykepleieren fortalte om andre barn hun hadde til kontroll, som hadde de samme utfordringene som meg. Det var godt å kjenne at jeg ikke var alene.
Diabetessykepleieren stilte meg de samme spørsmålene hver gang, og tok jeg opp noe følte jeg at det ble oversett eller føyset bort.
LES OGSÅ: Jeg savner hjelp og tilpasset behandling!
Ny diabetessykepleier da jeg flyttet
Da jeg flyttet hjemmefra som 19-åring fikk jeg tildelt en ny diabetessykepleier. Dette var på et stort sykehus og kontrollen ble ikke like personlige og hyggelige som på barneklinikken. Det er kanskje naturlig. Uansett følte jeg at disse timene var veldig rutinepregede.
Diabetessykepleieren stilte meg de samme spørsmålene hver gang, og tok jeg opp noe følte jeg at det ble oversett eller føyset bort. Jeg nevnte flere ganger at jeg hadde et anstrengt forhold til mat. Da fikk jeg bare til svar at vi kunne se på basaldosen og at det sikkert skyldtes mye følinger.
Jeg følte at hun ikke turte å stille meg de viktige og direkte spørsmålene, men var mest opptatt av målinger og insulindoser.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
