Tiden etter diagnosen – fra en mors perspektiv. Del 2

Tiden etter diagnosen – fra en mors perspektiv. Del 2

Thomas Tjelta
Thomas er født i 1992, har tidligere studert og jobbet med IT og tar for tiden en lektorutdanning på Universitetet i Agder. Han er opptatt av en sunn livsstil, og å kombinere kosthold og trening med et balansert sosialt liv. På bloggen skriver Thomas om hvordan han tilpasser diabetes på reise og i dagliglivet, samt forskningsbaserte innlegg
Publisert første gang: 04.10.16 | Sist redigert: 10.08.21

Tidligere publiserte vi et innlegg der Thomas intervjuer moren sin om tiden før han fikk diabetes type 1 – diagnosen som 18-åring. Her er del to av intervjuet, som handler om sykehusbesøket og årene som fulgte. Det er idag fem år siden Thomas fikk diagnosen.

I dette innlegget har jeg intervjuet henne for å høre hvordan det var i tiden frem til jeg fikk diagnosen, fra en mors perspektiv.

Annonse

Del 1 kan du lese her.

Hvordan var tiden da jeg var på sykehuset?

– Det var 1000 tanker som gikk gjennom hodet mitt da du ble lagt inn til overvåkning på sykehuset. Det var mye å ta inn for både deg og meg. Tankene spant mye rundt hvordan tilværelsen nå ville bli. Jeg vet ikke hvordan du opplevde det, men livet blir virkelig snudd på hodet når man får en kronisk sykdom.

– Det handler også om at vi visste så lite om hva diagnosen innebar. Det var mye å lære. Jeg brukte de første dagene på å lese og lære om diabetes. Og være der for deg. Fokuset ble at du skulle leve et godt liv med diagnosen. Jeg var selvfølgelig veldig bekymret, og hadde et veldig behov for å vite hva dette omhandlet og hvilke konsekvenser det ville få.

Fokuset ble at du skulle leve et godt liv med diagnosen.

Mammaen til Thomas

Hvordan opplevde du helsevesenet?

– Du ble tatt veldig godt i mot på sykehuset. Det gjorde meg veldig trygg. I tillegg hadde sykepleieren din diabetes type 1 selv. Det var betryggende å se en med diabetes som var fungerende i jobb. De plasserte sykdommen veldig raskt hos deg, og du tok til deg informasjonen veldig fort og aksepterte situasjonen.

Annonse

LES OGSÅ: Hjelp, datteren min har fått diabetes!

Hvordan var det for deg at jeg fikk diagnosen?

– Hvis jeg kunne tatt den for deg, så hadde jeg naturligvis det. Det var veldig leit at du skulle få en ekstra, «unødvendig» belastning i livet. En sykdom som vil følge deg resten av livet og som må behandles og tas hånd om hele døgnet. Du var i tankene mine hele tiden, og jeg ville bidra med hva enn jeg kunne.

– Du har tatt tak og vist at dette er noe du takler. Jeg vet at det til tider er slitsomt, men som du sier selv «Det blir en vane etter hvert». Det er en del av livet ditt. Du har tidligere opplevd kreft i nær familie, og her var det ikke snakk om at det var sjanse for at du skulle miste livet. Det var håndterbart, det var en sykdom du kunne leve et godt liv med.

Du var tilbake på skolen innen en uke, og hadde etter dette eksamener siste året på videregående. Det var ikke bare meg, men mange av lærerne på skolen som var imponerte over hvordan du håndterte situasjonen. Når jeg tenker tilbake ble jeg tatt til siden av min norsklærer som tilbød meg å slippe alle prøver før eksamen, men jeg var klar på at jeg ikke på noen måte ville forskjellsbehandles grunnet diagnosen.

Du var tilbake på skolebenken i løpet av en uke, og hadde avsluttende eksamener på vgs. etter det. Både jeg og lærerne var imponerte over hvordan du håndterte situasjonen.

Mammaen til Thomas

Var det spesielle endringer du gjorde hjemme hos oss?

– Nei, egentlig ikke. Jeg husker du fortalte meg at kostholdsbiten gikk fint, siden det var sånn vi allerede levde. Vi brukte litt tid på å finne gode brød med mindre karbohydrater. Og kjøpte vel mer grønnsaker til brødmåltidene for å gjøre dem mer varierte og sunne. Vi har aldri hatt en usunn kost hos oss, så det var minimale endringer. Men jeg merker at jeg har blitt mer bevisst på eget sukkerinntak etter du fikk diagnosen.

LES OGSÅ: Livsviktig informasjon til pårørende

Hvordan har årene etter vært for deg?

– Jeg husker godt at jeg snakket med lærerne i helsesekretærklassen etter du hadde holdt foredrag for dem om diabetes. En av tingene du hadde sagt var at «Mamma fikk egentlig like mye diabetes som meg». Jeg var nok like bekymret, om ikke mer bekymret enn det du var. Du har egentlig satt meg litt på plass med tanke på dette.

– Eksempelet du ga meg før du flyttet til Finland var at ting kan skje uansett om man har en sykdom eller ikke. Det er ikke noe poeng i å bekymre seg før det eventuelt går galt. Det er lett å tenkte «hva hvis» eller «tenk om». Du vet at jeg bare er bekymret siden jeg har så mye kjærlighet for deg. Alle foreldre som har barn med en kronisk sykdom vil nok kjenne på dette, i ulik grad.

LES OGSÅ: Pårørende til en med diabetes? Disse rådene kan redde liv!

– Da du flyttet ut første gang var det veldig trygt at du bodde sammen med andre, og at det ikke var så langt unna. Jeg var mer bekymret da du flyttet til Finland. Der bor du jo også alene. En venninne sa til meg at det kanskje var på tide å klippe navlestrengen… For du har jo full kontroll og tar ansvar. Det var definitivt en mental jobb jeg måtte gjøre med meg selv da du flyttet. Det er lett å være bekymret for at ting skal skje når du er så langt borte. Det var en veldig lettelse da jeg besøkte deg og så hvordan livet ditt er der nede.

Det har vært mange diskusjoner. Litt frustrasjon, og mange følelser knyttet til det å få diabetes. Jeg setter utrolig pris på all støtten jeg har fått fra min mor opp igjennom årene. Jeg vet at hun alltid er der for meg, og det er en god trygghet å ha.

Takk Mamma!

Del 1 kan du lese her.

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
Registrer for nyhetsbrev
0/5 (0 Reviews)
Del: