Slik reagerer andre på at jeg har diabetes
Diabetesen er en naturlig del av livet mitt – noe jeg forholder meg til hver eneste dag. Når jeg møter andres reaksjoner på diabetes minner det meg derimot på at det ikke er like vanlig for alle andre.
Det å ha diabetes er noe jeg dessverre og heldigvis, tenker veldig mye på. Det er jo umulig å ikke tenke på det. Eller, det er jo også en mulighet, men konsekvensene det fører med seg er virkelig verdt den ekstra tankevirksomheten.
En trøst er derimot at jeg ikke er alene om å ha tanker om det å leve med diabetes.
Når jeg forteller andre om at jeg har denne sykdommen, får jeg mange ulike reaksjoner, tanker og spørsmål. Når man har en kronisk sykdom som diabetes, lærer man seg virkelig viktheten av å tenke positivt. Men, hva tenker andre om det å leve med denne sykdommen? Min erfaring er at folk har mange ulike oppfatninger om dette
Andres reaksjoner
Senest for et par dager siden fikk jeg en reaksjon på dette som for meg er ganske vanlig. Jeg satt i en forelesning på skolen, ved siden av ei jente jeg ikke har snakket noe særlig med før. Naturlig nok måtte jeg måle blodsukkeret i løpet av denne tiden.
Jeg merker ofte at folk ser bort på meg når jeg tar frem blodsukkerapparatet. Manges første reaksjon er spørsmålet om det er en mobiltelefon. Andre har kanskje sett noe lignende før, og spør «har du diabetes?». Sistnevnte var tilfellet denne gangen. Jeg svarte bekreftende, at ja, jeg har diabetes.
Og hva sa hun da? «Å, stakkars deg!!».
Hva svarer man til slikt? Jeg har opplevd denne reaksjonen flere ganger. At folk synes synd på meg. Dette er ofte de samme som tror at jeg ikke tåler sukker. Selv om de har sett et blodsukkerapparat før, er det ikke sikkert at de har så mye annen kunnskap om sykdommen.
LES OGSÅ: Verdien av å møte likesinnede
«Det kunne jo vært verre»
Før mintes jeg at jeg svarte avkreftende når jeg fikk slike reaksjoner. Begynte å legge ut om alt av sykdommer og problemer som jeg heldigvis ikke er rammet av. Det kunne jo tross alt vært mye verre. Eller?
Akkurat denne frasen blir kanskje vårt mantra etter en tid, vi som lever med en kronisk sykdom. Et spørsmål jeg stiller meg er bare; når er det så ille at dette ikke er et legitimt svar?
Denne gangen derimot, ga jeg et svar som overrasket meg, men kanskje ikke dem. Jeg svarte «ja, det er litt stakkars meg».
LES MER FRA EMILIE: Klikk her for å lese flere artikler fra Emilie Kleven.
Det er til tider ganske fælt å ha diabetes. Jeg kan bli lei og frustrert. Og noen ganger ønsker jeg den dit pepperen gror. På den andre siden er jeg så takknemlig for alle de hjelpemidlene jeg har. Jeg har insulinpumpe, sensor og et velfungerende blodsukkerapparat. Jeg har insulin som gjør at diabetes ikke lenger er synonymt med død.
Det er mennesker som forsker på diabetes. Som prøver å finne en kur for meg. For oss.
LES OGSÅ: Ny jobb? Når bør du egentlig fortelle at du har diabetes?
Hadde en litt dårlig dag
Hvorfor ga jeg et slikt svar? Burde jeg ikke gjort som før, og avkreftet denne myten som tydeligvis regjerer blant mange av de uten diabetes. At det å ha diabetes innebærer et liv uten sukker og vanlig mat. At sprøytestikkene er det mest frustrerende man opplever i løpet av en dag.
Denne dagen hadde jeg en litt dårlig dag. En dårlig dag med min diabetes vel og merke. Derfor falt jeg rett og slett for fristelsen; jeg sa det som det var. Uten filter og bortforklaringer. Uten mitt faste motsvar; «det kunne jo tross alt vært verre».
Jeg orket rett og slett ikke sitte der å si noe som ikke var sant. Eller som ikke føltes riktig der og da.
Diabetesen er ikke meg
Jeg trenger som regel ikke å fortelle nye mennesker om at jeg har diabetes. Det finner de som regel ut før eller senere ut når jeg sjekker blodsukkeret i løpet av den tiden vi er sammen. For det er ikke det at jeg legger skjul på at jeg har diabetes. Eller går inn for å skjule det.
Derimot er ikke dette noe jeg føler for å fortelle samtidig som jeg gir dem navnet mitt. Jeg er jo Emilie uten diabetes også. Selv om diabetesen er en stor del av meg, er den ikke meg.
Likevel tar jeg meg ofte i å tenke på hvordan livet hadde vært uten, og jeg har faktisk vanskelig for å forestille meg nettopp det. Selvfølgelig, jeg levde jo ni år uten, men dette er jo så lenge siden at det er lite jeg husker av det.
LES OGSÅ: «Jeg har ikke sukkersyke – jeg har diabetes type 1!»
Et liv uten diabetes?
Tanken på nettopp det skremmer meg også litt. Kanskje fordi det er så uvirkelig? Tanken på å kunne slippe alt ”ansvar” er en ganske deilig, men skummel tanke.
Jeg tror når det kommer til stykket at uansett hvor mye vi ønsker at vi slapp målinger, sprøytestikk og ”følingsmat” i tide og utide, så hadde det blitt rart og plutselig blitt ”frisk” også.
Og uansett hvor synd folk synes på meg og oss fordi vi har diabetes, er de nok innerst inne glade for at de ikke er i våre sko. Og vi kan vel ikke klandre dem for det?
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
