En annerledes skolehverdag med diabetes
Jenta som vendte tilbake til skolen etter endt sommerferie var ikke bare blitt tredjeklassing. Hun hadde også fått diabetes type 1.
Å få diabetes i ung alder bød for meg på flere utfordringer enn det kanskje hadde gjort om jeg hadde vært eldre.
Å være eneste elev i klassen med en slik diagnose bød på ekstra oppmerksomhet fra både lærere og elever. Medelevene mine var først og fremst nysgjerrige. Kunne jeg fortsatt spise sukker? Var det ikke vondt å stikke seg med sprøyter? Og kunne de vær så snill å få sjekke blodsukkeret sitt?
I mitt tilfelle innebar dette at jeg måtte inkludere mange utenforstående i sykdommen. Jeg var selv svært ansvarsbevisst og selvstendig rundt min diabetes. Likevel satte jeg enda ikke sprøytene selv og trengte i den første tiden litt ekstra oppfølging.
LES OGSÅ: Diabetes og spiseforstyrrelse – Her er tegnene du bør være obs på
Lite kunnskap fører til frykt og skepsis
Når det gjaldt lærerne mine gjorde de så godt de kunne. Likevel tror jeg mange av dem fryktet denne nye og ukjente sykdommen. Hva skjedde om jeg fikk en såkalt føling? Da trengte jeg vel insulin – eller? Og dette innebar vel også at jeg besvimte?
Når man ikke har diabetes selv er det vanskelig å vite slike ting. Når trenger man mat og når trenger man insulin? Hva er høyt og hva er lavt blodsukker?
«Så heldig du er som har diabetes og får spise noe søtt.» Det er ikke alltid lett å forstå hele sykdomsbildet når man er ti år gammel. Foto: iStock
Var åpen om min diabetes
Fra dag én var jeg åpen om diagnosen min. Jeg forklarte så godt jeg kunne, og viste frem både blodsukkerapparat og insulinsprøyter. Fortalte at jeg ikke hadde spist for mye sukker, men at noe i kroppen min rett og slett bare var ødelagt. På tross av dette var det en lettelse når legen min på barnepoliklinikken kom på besøk. Hun holdt et lite foredrag hvor hun snakket om diabetes. I tillegg var moren min med på skolen og vi snakket med både lærerne og elevene i klassen min.
LES OGSÅ: Hva bør barna vite om diabetes?
Læreren måtte sette sprøytene
Siden jeg fortsatt brukte sprøyter, men ikke stakk selv, måtte en lærer i klassen gjøre dette. Jeg husker at jeg målte blodsukkeret og skrev opp i en liten bok jeg hadde i sekken. Der stod det også en oversikt over hvor mye insulin jeg skulle sette til bestemte blodsukkerverdier.
Jeg var aldri særlig sjenert over å ha diabetes, så jeg minnes at vi bare gikk bak i klasserommet når sprøytene skulle settes. Det var heller ingen i klassen som tilsynelatende reagerte på dette. Jeg lot meg stikke uten protester, men læreren skalv så på hendene at jeg gruet meg litt likevel.
Selv om lærerne ette hvert fikk kunnskap om sykdommen, var det nok mye som var vanskelig for dem å forstå. Og det skjønner jeg godt. Det er ikke lett å sette seg inn i en slik omfattende diagnose når man ikke har det selv eller kjenner noen som har det. Sprøytene var derfor det eneste jeg fikk hjelp til. Resten ordnet jeg selv. Og det fungerte egentlig helt greit.
«Heldig» som fikk spise noe søtt
I tilfelle føling hadde jeg en kjekspakke i den ene skuffen i katetret. Dette bød på mange misunnelig blikk fra medelever. Det skal derimot sies at jeg ikke én gang har brukt diabetes som en unnskyldning til å spise noe søtt. Jeg synes heller det var litt pinlig når jeg måtte sitte og knaske kjeks midt i undervisningen.
Reaksjonene på dette er en av de tingene som irriterte meg mest i barndommen. Kommentarer på at jeg var så heldig som fikk spise «godteri» siden jeg hadde diabetes. Slikt syntes jeg ikke noe om. Jeg svarte at om jeg hadde hatt muligheten ville jeg heller ha sluppet. En hverdag uten godteri høres mye mer fristende ut enn en hverdag med diabetes og følinger.
I dag har Emilie flere erfaringer fra tiden som barn med diabetes. Foto: Emilie Kleven
Når man blir eldre ser man heldigvis lenger enn som så. Som ni-tiåring ser man jo ofte bare det som foregår rett fremfor nesa på en. Hendelser når jeg hadde føling ble nok sett i et relativt enkelt årsak-virkning forhold. Jeg hadde diabetes og derfor fikk jeg spise noe søtt. Man verken så eller tenkte over alle de andre aspektene ved sykdommen. Slike kommentarer forsvant heldigvis med årene.
LES OGSÅ: Sukker? Jada, bare med måte
Mine viktigste erfaringer fra skolehverdagen
Den viktigste erfaringen jeg tar med meg fra å ha diabetes i en skolehverdag, er evnen til selvstendighet og det å være åpen og imøtekommende. Ha en åpen dialog med lærerne og inkluder både dem og medelevene i sykdommen. Ikke minst ufarliggjør det en utbredt sykdom.
Diabetes er en alvorlig sykdom, men den er ikke dødelig eller farlig om man bare passer på. Som nevnt var det veldig til hjelp at legen min kom på besøk og fortalte litt. Da kunne elevene i klassen min stille spørsmål som hun kunne besvare på en bedre måte enn meg.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.