– Du vet ikke hva som er best for meg!
«Vi skal finne noe du kan spise også, Tone» – var ikke sjelden å høre, mens jeg så de andre barna forsyne seg med kaker og brus.
Helt siden jeg fikk diabetes type 1 har jeg måttet tenke over hva jeg spiser og drikker. Bursdagsfeiringer som barn var noe jeg både gruet meg og gledet meg til. Det var tøft å overbevise foreldrene til de andre barna i klassen om at det var helt i orden at jeg også fikk spise kake på bursdagsfeiringer, selv om jeg hadde diabetes.
Bare et kakestykke
Foreldre har stor respekt for sine egne og andres barn. Dersom et barn med kronisk sykdom kommer på besøk, vil man selvfølgelig gjøre alt man kan for å «tilrettelegge» best mulig.
Å få diabetes i en alder av 12 år, skapte mange utfordringer for meg. Blant de flere hundre utfordringene var det å komme på besøk til venner en stor del av disse. I hvert bursdagsselskap måtte jeg forsvare meg når jeg tok en kakebit.
LES OGSÅ: Sukker? Jada, bare med måte!
Alltid lettbrus
Jeg valgte alltid brus uten sukker, da jeg egentlig aldri har likt annet enn Cola Light og Pepsi Max. Likevel var det unødvendig tøft å alltid måtte stille opp for seg selv «mot» foreldrene som trodde det var absolutt forbudt for meg å ta et kakestykke. Det verste var når foreldrene løp rundt og skulle finne noe annet jeg kunne spise. For jeg kunne jo ikke spise kake eller annet godteri som var satt frem på bordet til alle barna.
LES OGSÅ: Brus eller lettbrus? Det er ikke bare kaloriene kroppen reagerer på
De uten kunnskap skal ha rett
Fortsatt setter mange spørsmålstegn rundt det om jeg tar en kakebit, en sjokolade, eller noe annet godt. Det er en stor forskjell på å være nysgjerrig og dømmende – sistnevnte blir for meg et irritasjonsmoment. Spesielt når mennesker uten særlig kjennskap til diabetes begynner å påpeke at folk med diabetes ikke skal spise noe som helst sukker.
Å ha familie eller venner med diabetes gjør at man setter seg inn i sykdommen på en annen måte enn de som har lest litt om den på nettet, eller husker den fra et lite kapittel i boka på skolen. Likevel er det ofte de med minst kunnskap som alltid skal ha rett.
Les også: Diabetes er utfordrende for flere enn oss
Naturfagtimen fra helvete
Jeg husker spesielt godt i en naturfagtime på videregående. Det var en elev som alltid skulle svare på lærerens spørsmål. Som vanlig, gruet jeg meg til kapittelet om kroniske sykdommer, siden diabetes alltid ble gjennomgått. De som ikke har lest mine tidligere innlegg, kan lese her (Tone om sin diabetes: del 1, del 2, del 3) om hvorfor jeg skjulte sykdommen min, og hvor lenge.
Jeg satt alltid stille i timene hvor vi pratet om sykdommer, svarte sjeldent på spørsmål, spesielt på videregående. Helt til denne dagen. «Hva er diabetes, hvorfor får man det og hva er forskjellen på 1 og 2?» – spurte læreren. Den alltid så ivrige eleven, rakk opp hånda og svarte selvsikkert på spørsmålet. «Diabetes får man når man har spist mye sukker, 1 og 2 er det samme, og det handler om overvekt.»
Det kokte inni meg, og for første gang i mitt liv begynte jeg en diskusjon om diabetes på skolen. Det ble til slutt helt stille i klassen da jeg hadde sagt mitt, det var også tid for friminutt, så det ble ikke sagt mer etter mine ord. Helt til læreren kom bort til meg da de andre var gått, og spurte om det var en grunn til at jeg visste såpass mye om diabetes.
LES OGSÅ: Stigmaer rundt diabetes: «Men du ser jo helt frisk ut!»
Har alltid holdt diabetes godt skjult
For meg har diabetesen i alt for mange år handlet om å skjule den. De gangene jeg var nødt til å fortelle om sykdommen, ble det straks ubehagelig fordi folk spurte merkelige spørsmål, skulle fortelle meg hva jeg ikke kunne spise, og hvis jeg tok et kakestykke – ble jeg sett på med store øyne.
Jeg liker å leve som jeg normalt ville ha gjort – unne meg selv noe godt innimellom, slik som alle andre. Når andre mennesker uten særlig kjennskap forteller meg hva jeg ikke kan spise, blir jeg både oppgitt og ikke minst skamfull når jeg likevel gjør det.
LES OGSÅ: Diabetesen og jeg er som et dårlig ekteskap
Lytt til de det gjelder
Som voksen, forstår jeg nå hvorfor de andre foreldrene var så påpasselige med å passe på at jeg ikke spiste kaker i bursdagsselskap, men som barn syntes jeg det var tøft og sårende. Hvorfor kunne de ikke høre på mine foreldre, eller meg? Selv om man «bare er et barn», er det likevel personen med sykdommen som både er opplært, og er under opplæring.
LES OGSÅ: Kunsten å være takknemmelig
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
