Da mamma forsto at noe var galt
Jeg har hatt diabetes type 1 i 17 år. Det begynte i 1. klasse på barneskolen.
Året var 1998. De fleste barn på denne alderen er svært aktive, leker mye og har god appetitt. Selv var jeg ganske liten og spe, og mat og moro var ikke det som fristet mest. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst, men fordi jeg rett og slett ikke hadde energi til det. Det lille jeg fikk i meg av næring var O`boy om morgenen, og som et barn uvitende om diabetesdiagnosen, var nok ikke dette det beste å begynne dagen.
De rundt meg merket relativt raskt at noe ikke var som det skulle med den lille, bleke 6-åringen som akkurat hadde begynt på skolen. Heldigvis har jeg en mor med stor interesse for medisin, og hun skjønte fort at noe var alvorlig galt. Med mistanke om diabetes, tok hun meg med til legen, med medbragt urinprøve. Legen kunne raskt bekrefte mammas mistanke. Hele familien dro deretter til Ullevål Sykehus der de raskt stilte diagnosen Diabetes Mellitus 1.
Foreldrene mine var redde, engstelige og usikre på hva det ville innebære å ha et barn med denne sykdommen. Heldigvis ble vi tatt hånd om av fantastiske leger og sykepleiere, som har fulgt meg helt til fylte 20 år. Jeg husker fortsatt at ”mine” sykepleiere tok meg med på kjøkkenet hvor jeg fikk både toast og et kakestykke! Begge sykepleierne hadde selv diabetes, og vi satt der sammen med maten og sprøytene våre.
Vanligvis er man tilknyttet Barneavdelingen frem til fylte 18, men da min diabetes er noe spesiell, fikk jeg oppfølging der til jeg hadde fullført videregående. I spesiell ligger det at jeg har en diagnose i tillegg til Diabetes 1. På sykehuset oppdaget legene at det var noe mer som var galt, men klarte ikke å finne ut av det. Jeg hadde en svært lav produksjon av røde blodceller i kroppen og blodprøveresultatene var elendige. Men hvorfor? Familien dro med seg sin lille 6-åring inn og ut av sykehuset.
Jeg var livredd. Blodprøver var daglig kost, og blodoverføringer nesten like hyppig. Selv om formen kom seg betraktelig etter at jeg begynte med insulin, ble ikke blodverdiene bedre. I en alder av 7 år hadde jeg gjennomført to beinmargsprøver. Jeg kan med hånden på hjertet si at er det vondeste jeg noen sinne har vært igjennom. Den dag i dag kjenner jeg fortsatt at det stikker i de to arrene på ryggen.
Jeg var heldig. Legene slet med å finne en årsak til mine mystiske blodverdier. Mamma var den første som kom frem til en mulig konklusjon takket være en legevenn som hjalp henne søke etter medisinske tilstander på internett. Det viste seg at jeg lider av et syndrom som kalles Megoblastisk Tiaminresponderende. Foruten Diabetes mellitus og anemi, inngår nedsatt syn og hørsel i syndromet.
I senere innlegg på Lev med diabetes vil jeg fortelle om hverdagen og hvordan jeg lever som ung med diabetes.
Minchen David-Andersen
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
