Hva om jeg fikk påvist diabetesdiagnosen tidligere?
Hvorfor vi får diabetes type 1 er fremdeles et stort spørsmål blant både helsepersonell, pasienter og forskere. Det finnes heller ikke noe godt svar på hvorfor vi får påvist sykdommen i så forskjellig alder. Symptomtrykket varierer også fra person til person, og mange kan gå å føle seg uggen i lang tid før legebesøket blir uunngåelig og diagnosen et faktum. Hva om jeg hadde oppsøkt legen tidligere da jeg ble syk?
Som pasient får man tidligere høre om risikofaktorene ved å ha forhøyet blodsukker og hvorfor det er avgjørende å finne en god balanse mellom insulin og næringsinntak. Vi får høre om senkomplikasjoner, amputasjoner, nedsatt syn og andre skrekkscenarioer ingen ønsker å måtte leve med. Men det finnes også andre komplikasjoner som kan oppstå langt tidligere i sykdomsforløpet.
Jeg har aldri hatt noen snill diabetes. Det var som om jeg forandret meg over natta da jeg fikk påvist sykdommen. Det forsvant en gnist inne i meg. Futt i kroppen. Energi og generell livsglede. Noe avtok veldig raskt, mens andre ting gradvis har blitt sugd ut av meg. I tillegg tok diagnosen med seg en rekke psykiske utfordringer som har preget meg siden dagen jeg ble syk og som fremdeles preger meg enormt i dag.
Gikk lenge med symptomer
Jeg var 16 år da jeg fikk påvist diabetes. Jeg hadde allerede flyttet på hybel for meg selv og bodde langt unna familien. Jeg hadde ikke noe særlig forhold til egen kropp på den tiden, men visste at jeg var tynn ettersom jeg var en svært aktiv idrettsutøver. Jeg så derfor ikke selv hvordan vekta raste i takt med at symptomene på diabetes økte. Når jeg tenker tilbake, gikk jeg og hanglet i et halvt års tid. Følte meg gradvis dårligere og dårligere, men det gikk litt i rykk og napp. Noen dager var jeg helt på bunn, mens andre dager var jeg helt fin igjen. Jeg merket det særlig på motivasjon, interesse for- og glede over ting,
som raskere ble erstattet med tap av motivasjon og apati på de dårlige dagene. Det var ikke likt meg.
Likevel var det ganske så nøyaktig en måned før jeg ble diagnostisert at de fysiske symptomene begynte å melde seg. Ekstrem utmattelse, episoder med nesten-kollaps, hyppigere dobesøk og generelt nedsatt allmenntilstand. Alt ballet på seg helt til jeg en dag falt sammen på baderomsgulvet og et legebesøk var eneste utvei.
Hva hvis?
Diabetesen har tatt fra meg mye i livet og vært en ekstrem byrde psykisk. Den har vært ordentlig slem med meg og satt en stopper for mange drømmer. Jeg kjenner på en form for urettferdighet, for jeg ser mange med type 1 diabetes som ikke preges nevneverdig av det. Misforstå meg rett, ingen ønsker å leve med diabetes. Men jeg ser så mange som får til de tingene jeg ikke gjør, men skulle ønske jeg gjorde.
Jeg tenker ofte på hvor jeg ville vært om jeg hadde oppsøkt lege tidligere og fått diagnosen langt tidligere. Hadde jeg sluppet de ekstra komplikasjonene som nærmest kom over natta? Kunne jeg spart meg for så mange år med psykiske lidelser som jeg har vært igjennom hvis kroppen min bare fikk tilstrekkelig med insulin litt tidligere? Jeg blir ikke akkurat noe friskere av å tenke på alt dette, men det er likevel vanskelig å la være når livet står stille. Kunne alt vært så mye bedre og annerledes?
“My soul slides away but,
Don’t look back in anger
I heard you say”
Oasis
LES OGSÅ: Trening med diabetes type 1
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
