Slik ser min hverdag med diabetes ut
Jeg får ofte spørsmålet: hvordan påvirker diabetesen deg i hverdagen? Jeg gir ofte det samme vage svaret at «jo, det påvirker meg, men det går jo stort sett fint». Jeg vil nå oppsummere hvordan det å være diagnostisert faktisk viser seg i hverdagen.
Hverdagen med diabetes på en god dag
Jeg våkner, og min første tanke er som alle andre dager: hvordan er blodsukkeret mitt? Hvordan har blodsukkeret mitt vært i natt? Jeg strekker meg etter telefonen, og skanner den kontinuerlige glukosemåleren jeg har på armen. I appen som hører til får jeg beskjed: den lyser rødt ved lavt blodsukker, grønt ved normalt blodsukker og gult ved høyt blodsukker. Oftest ligger blodsukkeret mellom 5 og 7, og har vært stabilt gjennom natten. Jeg er fornøyd og kan fortsette med andre morgenaktiviteter.
Jeg er sulten, og vil lage meg en skive. Jeg måler blodsukkeret, det er fortsatt stabilt og jeg vurderer hvor mange enheter insulin jeg må sette for å kunne spise skiven. Jeg setter 5 enheter, spiser skiven, og venter. Et par timer går, jeg sjekker blodsukkeret igjen og smiler fornøyd. Jeg har klart det! Blodsukkeret er akkurat der jeg vil ha det.
Dagen går, jeg spiser lunsj og middag og kveldsmat, kanskje jeg til og med trener, og følger jevnt og trutt med på blodsukkeret og kurven som utfolder seg. Kurven går opp og ned, men innenfor de normale, de gode verdiene. Det lyser grønt. Jeg føler meg bra, diabetes er lett.
Kvelden kommer, jeg går i sengen, sjekker blodsukkeret en siste gang, smiler en siste gang og sovner.
LES OGSÅ: Takk til en hverdagshelt!
Hverdagen med diabetes på en dårlig dag
Jeg våkner midt på natten av at det piper, og strekker meg søvnig etter telefonen. Jeg bruker skanneren til å måle blodsukkeret, det går på automatikk. Det lyser rødt mot meg, og jeg ser at blodsukkeret er på 3 med en pil nedover som betyr at det vil bli verre om jeg ikke gjør noe med det.
Jeg fomler med hendene mot nattbordet, leter etter noe med karbohydrater – en flaske med blandet solbærsaft eller en pakke med rosiner – jeg finner ingenting. Jeg vurderer hvor trøtt jeg er mot hvor lavt blodsukkeret mitt kommer til å bli. Greit, tenker jeg, jeg får reise meg opp av sengen, gå på kjøkkenet, og finne noe.
På kjøkkenet finner jeg ingenting jeg har lyst på, jeg er jo ikke sulten, jeg vil bare sove. En havrebar dukker opp i et skap, og jeg tvinger den i meg. Jeg går og legger meg igjen, men våkner igjen ikke lenge etter av en ny piping på telefonen. Jeg følger samme prosedyre, og oppdager nå at det lyser gult – blodsukkeret er høyt, over 10. Jeg skrur på lyset, drar frem insulinsprøyten og stikker meg selv.
Formen er dårlig når jeg våkner av alarmen neste morgen. Natten har vært tøff, men jeg må på jobb.
Jeg kommer ut av en varm dusj, og alarmen for høy glukose piper fra telefonen. 10 minutter med varmt vann på kroppen får blodsukkeret til å stige. Jeg må ta en vurdering. Kommer blodsukkeret til å synke tilstrekkelig av seg selv, eller bør jeg ta en dose med insulin? Jeg bestemmer meg for å ta en dose. Ikke lenge etter piper telefonen til meg og det røde lyset i appen forteller at jeg tok feil valg.
LES OGSÅ: Langtidsblodsukker til besvær
Svingende blodsukker resten av dagen
Gjennom arbeidsdagen kjenner jeg meg sliten. Kanskje stresser jeg med at noen kollegaer legger merke til at jeg bidrar mindre i et møte. Andre ganger må jeg ta en liten pause på sofaen på hjemmekontor. Stort sett er jeg mer våken og sjekker blodsukkeret oftere i løpet av arbeidsdagen, spesielt på dårlige dager.
Arbeidsdagen er slutt, og jeg synes synd på meg selv fordi det har vært en tøff dag og natt. Jeg vil spise chips og drikke øl og ingenting mer. Jeg vurderer insulinmengden, og synker ned i sofaen. En piping høres fra telefonen min. Blodsukkeret er over 10, og jeg tar en korrigeringsdose med insulin og skrur på igjen serien jeg ser på.
En time senere skanner jeg blodsukkermåleren min. Det oransje lyset skjærer mot meg. Korrigeringsdosen min var alt for lav, og blodsukkeret har skutt i skyene. Jeg okker meg, og bestemmer meg for å slåss tilbake. Jeg setter mange doser. Den neste halvtimen sjekker jeg blodsukkeret jevnlig, og jeg ser det går nedover. Jeg slapper av et lite øyeblikk.
Jeg kjenner meg svimmel og uvel, og sjekker blodsukkeret. Det har droppet altfor mye altfor raskt, og jeg har en kraftig føling. Jeg viser tegn til samboeren at jeg trenger noe, nå. Han er kjent med tegnene mine, og finner et glass saft. Han må hjelpe meg å drikke den.
Kroppen er utmattet, jeg gråter og klager og synes synd på meg selv, og jeg vil sove. Jeg sørger for at jeg i natt har noe liggende på nattbordet. Jeg sjekker blodsukkeret en siste gang, og krysser fingrene for at jeg får sove gjennom natten. Denne dårlige dagen er endelig over.
Hverdagen: det fullstendige bildet
Heldigvis opplever jeg flest dager som ligner på «en god dag», men det fullstendige bildet er en god blanding av begge skildringene. Jeg vil ikke si at jeg lever i konstant frykt for de dårlige dagene, men tanken på dem er stort sett med meg. Jo flinkere og mer nøye jeg er med vurdering av insulin i forhold til matinntak og andre påvirkningsfaktorer, jo flere gode dager vil jeg få. Men jeg vil jo også kunne leve livet mitt. Jeg vil kunne spise chips og drikke øl hvis jeg har lyst på det. Jeg vil slippe å tvangsfore meg selv når jeg ikke er sulten. Jeg vil ikke ha diabetes.
Realiteten er at jeg har diabetes, og det vil jeg måtte leve med resten av livet. Det betyr at jeg vil leve med de dårlige dagene, hvor ingenting går min vei, og hvor jeg jeg føler at livet er urettferdig. Men, det betyr også at jeg får leve med de gode dagene. Jeg får kjenne på en mestringsfølelse jeg aldri har kjent tidligere, og gleden man får for en «job well done».
LES OGSÅ: Følingsfrykt og hverdagsglede
Kilde:
– Diabetesforbundet, Blodsukker og måling
– Diatribe, 42 Factors That Affect Blood Glucose?! A Surprising Update
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
