Langtidsblodsukker til besvær
Selv når jeg tror at jeg har vært flink med blodsukkerreguleringen, og tror at jeg har tatt gode valg, så kan tallene vise meg det motsatte. Et langtidsblodsukker til besvær er en skuffende følelse. Og jeg spør meg selv: hva kan jeg gjøre bedre til neste gang?
Hver 3. måned går jeg til kontroll hos fastlegen for å få målt langtidsblodsukkeret og gjøre opp en status på hvordan det går i det daglige med blodsukkerkontroll. Først er det å stikke innom labben, stikk i fingeren og både blodsukkeret og langtidsblodsukkeret blir målt.
Så er det å sette seg og vente igjen. Tankene surrer, hvordan har det egentlig vært de siste 3 månedene? Har jeg hatt god kontroll på blodsukkeret? Jeg gjør meg opp en status, og bestemmer meg for at i det siste har jeg hatt god kontroll på blodsukkeret, og forventninger om at langtidsblodsukkeret skal være innenfor behandlingsmålene øker. Jo, denne gangen skal legen min være fornøyd.
«Torhild!!» Legen ser på meg, min tur. Allerede før jeg passerer henne i døra skjønner jeg at verdiene ikke var som hun ønsket.
Etter mange år med diabetes, etter mange timer på legekontoret, har jeg lært å lese kroppsspråket til fastlegen min. Er langtidsblodsukkeret bra, har hun hodet høyt hevet, med et smil om munnen og virker som hun gleder seg til å følge meg til kontoret og fortelle. De gangene blodsukkeret ikke er tilfredsstillende, er hun mer lut i holdningen. Smilet er der fortsatt, men det når ikke øynene så godt. Og på tur bort til kontoret er hun stille. I dag er hun stille.
LES OGSÅ: Min helse ble forbedret for 100 år siden – men ikke alle er like heldig
Blir sint på meg selv
Jeg er forvirret, for jeg selv er ganske sikker på at jeg har vært innenfor behandlingsmålet på fastende og ikke fastende blodsukker. Legen setter seg ned, jeg setter meg ned. Hun tar en rask titt på skjermen. «Nei, dette var ikke bra». Jeg ser ned, kjenner meg mislykket, selv om jeg hadde kontroll denne gangen så var jeg likevel ikke kommet i mål. Jeg blir sint på meg selv og jeg ønsker meg langt vekk fra kontoret. Jeg forstår ikke resultatet. I dag er den på 64 mmol/mol (8,0 %).
Jeg kjefter, kjefter på meg selv, fordi legen min ikke er fornøyd. Den kaken som jeg spiste, den sjokoladen jeg koste meg med, den pizzaen som ble varmet opp i en travel hverdag med kjøring av unger til aktiviteter, 4 bursdagsfeiringer (hvordan har familien greid å samle bursdagene samlet på 3 måneder??) og enda 2 som ikke er ferdige. Stresset over jobben. Smertene jeg har i kroppen. Angsten som av og til dukker opp. Alle de gåturene jeg skulle ta, hvor mange ble det egentlig?
Ok, så har det vel ikke vært ideelt den her gangen heller. Jeg lover fastlegen min at jeg skal skjerpe meg.
LES OGSÅ: På dårlige dager må vi huske på de gode
Det er ikke alt i livet man kan kontrollere
På tur ut reflekterer jeg over hvor mye som påvirker blodsukkeret igjennom en hverdag, og det er ikke alltid like enkelt å treffe riktig dosering av insulin. Kaken skulle jeg ikke ha spist og sjokoladen må jeg gjemme vekk. Det blir ikke hurtigmat som pizza til barna, og bursdagsfeiringer må jeg nesten ha med meg min egen kake som inneholder mindre sukker. Stresset på jobben er vanskelig å gjøre noe med, det er også vanskelig å kontrollere angsten og smertene i kroppen. Men flere gåturer må jeg planlegge (hvis det er mulig i denne travle hverdagen).
Noen tiltak kan jeg gjennomføre, men likevel ikke alt. Legen min spurte meg ikke hvordan det var å leve med diabetes i en travel hverdag, hvordan det hadde vært siden sist. Med ett blir jeg mer lei meg enn sint. For jeg vet allerede nå, at behandlingsmålet til langtidsblodsukkeret mest sannsynlig ikke er nådd ved neste legetime heller.
Jeg går ut, og ser på klokken – hverdagen henter meg inn igjen…
LES OGSÅ: Følelsen av å få føling med et normalt blodsukker
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.