Sprøyterommet
Jeg har ofte undret meg over hvorfor jeg sliter med å tørre å vise i offentlighet at jeg bærer pumpe? Så snart jeg hører et lite pip av pumpa så har jeg lært meg til å slå av alarmen, selv gjennom tykke klær. Jeg tar den aldri frem om det ikke er høyst nødvendig. Hvorfor er det et tabu for meg å gjøre dette?
Jeg sitter her en fredagskveld og ser på sosiale medier og kanaler som har med diabetes å gjøre da tanken plutselig slår meg. Jeg er ikke alene om dette, vi er mange, veldig mange som ikke tør å vise vår diabetes. Ikke tør å si når vi er lav, ikke tør å sette insulin med sprøyte rundt et middagsbord eller i et sosialt lag. Det samme gjelder med å ta opp insulinpumpa. For meg er dette absurd, selv om jeg selv enda sliter med å vise min diabetes i alle settinger.
Sprøyterom
Jeg husker en arbeidsplass hvor jeg jobbet, jeg hadde fast jobb og alle visste at jeg hadde nyoppdaget diabetes. Likevel opplevde jeg enormt store fordommer. En dag ble jeg innkalt til min øverste leder, som lurte på om jeg var interessert i å få tildelt et sprøyterom. Et, WHAT…sprøyterom? Jeg undret jo selvsagt på hvorfor? Joda, det var noen av mine kollegaer som hadde sprøyteskrekk. Så når jeg satte insulin (den gang med penn) i kantina, så ble de så dårlige at de holdt på å svime av.
LES OGSÅ: Lev mitt liv i 5 minutter
Såret, forbannet og bitch
For å si det slik, jeg var kanskje bitch, men jeg fortsatte å sette insulinsprøyte i kantina!
Jeg ble først og fremst enormt såret. Jeg slet jo med å forholde meg til egen nyoppdaget diabetes. Her fikk jeg i tillegg påpek om at jeg måtte forlate lunsjen for å gå på et eget rom for å sette insulin. Fordi andre ikke klarte å forholde seg sprøyter. Ser jeg ut som en narkoman?
Når sårheten min gikk over så ble jeg forbanna, og jeg mener skikkelig forbanna! Hvilken leder kommer med slike forslag på den måten? Hvilke kollegaer stiller seg så kritiske til noen som er kronisk syk? Joda, selvsagt de som ikke eier kunnskap. De som lever etter egne fordommer og analyserer ting deretter, men selvsagt kun for sin egen del!
Slutt og vær så forbanna nysgjerrig. Snu deg bort når jeg setter sprøyte, eller aller best, ikke sitt ved samme bord som meg! For å si det slik, jeg var kanskje bitch, men jeg fortsatte å sette insulinsprøyte i kantina!
LES OGSÅ: Hvem hadde jeg vært hvis jeg ikke hadde diabetes?
Sprøyte eller dø?
Denne episoden satte seg i kroppen min, og jeg har slitt med å vise andre i jobbsammenheng at jeg har diabetes, spesielt til måltider. Men jeg har blitt flinkere med årene. Selv om jeg fortsatt innimellom gjemmer den bort, så er det nå for MIN egen del, og ikke av hensyn til andre.
Jeg hadde selv sprøyteskrekk da jeg fikk diabetes. Det var et mareritt for meg. Jeg kunne jo velge mellom og ikke sette sprøyte eller dø. Lurer på hva mine tidligere kollegaer med sprøyteskrekk ville ha valgt om de fikk diabetes?
LES OGSÅ: Har du sprøyteskrekk? Her er 5 gode tips!
Økt allmennkunnskap = mindre fordommer
Så, dette er nok den største hovedgrunnen til at jeg synes det er så veldig viktig å øke allmenn kunnskap rundt diabetes. Med økt allmennkunnskap tror jeg også mange fordommer forsvinner og man får større forståelse. Jeg ønsket ikke å få diabetes, men jeg har måtte ta den i mot. Når man da i tillegg møter fordommer, er det vanskeligere å forholde seg til egen sykdom.
LES OGSÅ: 5 ting jeg skulle ønske alle visste om diabetes
JA til økt allmennkunnskap om diabetes i samfunnet generelt!
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
