Strikkhopp med diabetes!

Strikkhopp med diabetes!

Thomas Tjelta
Thomas er født i 1992, har tidligere studert og jobbet med IT og tar for tiden en lektorutdanning på Universitetet i Agder. Han er opptatt av en sunn livsstil, og å kombinere kosthold og trening med et balansert sosialt liv. På bloggen skriver Thomas om hvordan han tilpasser diabetes på reise og i dagliglivet, samt forskningsbaserte innlegg
Publisert første gang: 27.02.20
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon

Jeg prøver å være en forkjemper for at diabetes type 1 ikke trenger å være noen hindring i hverdagen eller en begrensende faktor for hva vi kan og ikke kan gjøre. Derfor testet jeg for en stund tilbake ut strikkhopp!

Annonse

Før hoppet

Jeg skulle hoppe midt på dagen og passet derfor på å spise godt og følge med på blodsukkeret for å holde det så stabilt som mulig før hoppet. Det gikk stort sett greit, bortsett fra litt forhøyning i verdiene. Forhøyningen kom sannsynligvis som en reaksjon på at jeg var spent på hvordan det ville bli, uten at jeg følte meg nervøs eller stresset.

Da vi ankom ble jeg spurt om medisinsk historie og fikk en rekke oppfølgingsspørsmål angående pumpen. Kunne slangen kobles fra? Hadde jeg tidligere opplevd situasjoner hvor jeg mistet kontroll? Ville det være problematisk å kutte insulintilførselen 20-30 minutter? I tillegg til diabetes type 1 har jeg tidligere knekt begge leggbeina i venstre ben og knust ankelen i en sportsulykke.

Ekspeditøren ville derfor forsikre seg med de ansvarlige for hoppet om at det gikk fint? Og om jeg skulle hoppe med strikken festet i beina eller overkroppen. Det virket ikke som om det var noen problematikk knyttet til at jeg hadde diabetes. De var mer bekymret for det tidligere benbruddet.

LES OGSÅ: Fysisk aktivitet – kanskje den viktigste delen av min medisin

Klarsignal

Etter 20 minutter fikk jeg beskjed om at det gikk fint å hoppe, men at jeg ville få seletøy som gjorde at strikken spentes mot overkroppen for ikke å legge unødvendig stress på leggene. Da vi gikk oppover fjellet mot plattformen merket jeg at pulsen sakte begynte å øke. I takt med dette økte også blodsukkeret til en viss grad.

Annonse

Økningen skyldes sannsynligvis hormonelle endringer som skjer i kroppen som en reaksjon på at jeg er spent over å møte en ukjent situasjon. Jeg skal fysisk kaste meg ut fra en plattform, og alt som redder meg fra å falle i døden er en strikk.

På plattformen jobber kroppen tilsynelatende imot meg. Jeg er skjelven i beina når jeg ser over kanten. Det strider mot alt kroppen har lyst til. Å kaste seg villig og velvitende utfor et stup. Jeg er på tross av dette fast bestemt. Når instruktøren roper: “Hopp”, skal jeg hoppe. Og det er det jeg gjør.

Følelsen av å falle er både skremmende, fantastisk og befriende. Når strikken tar tak, vet du igjen at du er sikker og et rush går gjennom kroppen. På tross av dette rushet holdt blodsukkeret seg stabilt. Bortsett fra en lett forhøyning merket jeg ikke store innvirkninger på blodsukkerverdiene.

Alt i alt var dette en utrolig morsom opplevelse. Neste på listen er forhåpentligvis fallskjermhopp;o)

LES OGSÅ: Derfor bør du prøve motstandstrening

Kilder:

https://dtc.ucsf.edu

 

 

 

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
Registrer for nyhetsbrev
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: