Er det dumt av meg å kommentere andres diabetes?
Fra det øyeblikket jeg fikk påvist diabetesdiagnosen følte jeg meg utrolig alene. Jeg kjente på urettferdighet, fortvilelse og ensomhet. Jeg visste at det fantes mange andre med samme type sykdom i Norge, men jeg fant på en måte aldri noen som virkelig forstod likevel. Jeg kjente jo ingen med diabetes.
Følelsen av å være alene med sykdommen er like sterk også nå, 14 år senere. Derfor pleier jeg å vise støtte til andre, hver gang jeg ser noen som har diabetes. Imidlertid har det fått meg til å tenke; Er det dumt av meg å kommentere andres diabetes?
Jeg har aldri lagt skjul på at jeg har diabetes. Jeg har aldri skammet meg og aldri kviet meg for å sette insulin, stikke meg i fingeren, bytte sensor eller hva det måtte være i full offentlighet. Det har gjort at jeg raskt forteller at jeg har diabetes når jeg møter nye mennesker. Samtidig som jeg blir veldig nysgjerrig på hvordan andre løser sykdommen de få gangene jeg møter noen med samme diagnose. Det er ikke alltid jeg møter folk som er like åpne som meg, og det har fått meg til å tenke over om det kan være ubehagelig at jeg tar kontakt.
Vi er flere som strever
Når jeg ser andre med en sensor på armen eller en pumpe som synes utenpå klærne, pleier jeg å spørre om det er på grunn av diabetes. Enten jeg møter dem på butikken eller på treningssenteret. Det er rett og slett kun for å vise støtte. Vise at vi er flere som strever med den samme daglige kampen, samtidig som man kanskje kan utveksle noen erfaringer. På den måten føler jeg sykdommen blir litt mindre ensom. Det er tross alt bare de som har diagnosen selv som kan sette seg inn i hvordan det hele oppleves.
I forbindelse med verdens diabetesdag den 14.november hvert år, kommer det ofte frem mange historier hvor folk både skammer seg og lever med kronisk skyldfølelse fordi de har diabetes. Typisk for disse historiene er at de som forteller dem gjerne har forsøkt å skjule sykdommen sin gjennom mange år. Ikke snakke høyt eller være åpen om den, men heller late som den ikke finnes. Sist gang jeg leste en slik historie fikk det meg til å tenke over at dette nettopp kan være en ukjent person jeg snakker til på matbutikken eller treningssenteret når jeg ser en sensor koblet på armen.
Andre mennesker kan føle skyld og skam
Selv om jeg er åpen og ønsker å bli kjent med andre med diabetes, så betyr ikke det at alle er sånn. Det er kanskje ikke alle som trenger å kjenne den samme følelsen av støtte og at man ikke er alene som jeg trenger. Det er kanskje mange som ønsker minst mulig oppmerksomhet på sykdommen, selv om de har en synlig sensor eller pumpe koblet på seg. Burde jeg da la være å ta kontakt med andre som har diabetes? Jeg mener det bare godt når jeg snakker til eller kommenterer andres diabetes. Jeg ønsker bare å føle meg som en del av et fellesskap. Snakke med noen som virkelig forstår hvor trøblete denne sykdommen er. Samtidig må jeg respektere at ikke alle nødvendigvis orker å få diabetesdiagnosen kommentert av en helt tilfeldig person når de er ute på en av sine hverdagssysler.
Så da spør jeg; Er det dumt av meg å kommentere andres diabetes? Burde jeg la være eller fortsette? Det har i alle fall fått meg til å vurdere og reflektere.
LES OGSÅ: Humor gjør det lettere å leve med diabetes
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
