Ville jeg takle denne diagnosen?

Ville jeg takle denne diagnosen?

Elisabeth Karina Larsen Nordvik
Født i 1974, opprinnelig fra Finnsnes, men bor i Tromsø. Hadde svangerskapsdiabetes i 1998/99 som utviklet seg til diabetes type 1. Fikk etter 17 år vite at jeg hadde LADA i grunnen på min diabetes. 2 barn og ett barnebarn. Er utdannet spesialpedagog, men jobber nå som personalkonsulent. Har alltid vært ”flink pike” og møtte nesten veggen i oktober 2018. Var sykemeldt frem til april 2020 og har innsett hva en kronisk sykdom kan medføre etter et langt liv med diabetes, både fysisk og psykisk. Brenner for økt kunnskap og åpenhet rundt diabetes!
Publisert første gang: 12.02.23

Jeg har tenkt på hvordan ting har forandret seg til det bedre for oss med diagnosen diabetes. Både utstyr og medisiner er forbedret for å gjøre hverdagen mindre komplisert. Det har til og med kommet så langt at vi nå ser en sammenheng mellom diabetes og psykisk helse.

Lite viste jeg om hva som lå fremfor meg da jeg fikk diagnosen i år 2000. Jeg trodde jeg tok situasjonen bra og tenkte at det kunne ha vært så mye verre… Dette skulle jeg klare å leve med. Jeg måtte bare tilføre kroppen insulin.

Annonse

Sorg

Sorgprosessen var ikke til å unngå. Jeg opplevde den i hele kroppen. En enorm sorg. Så ufattelig tung å bære. Og det å bære på en slik sorg, i tillegg til at jeg på den tiden hadde småbarn og familielivet sto i høyt fokus, var ikke bare, bare.

Det ble til en skjult sorg som igjen skapte mange negative tanker. Utad var jeg den jeg alltid hadde vært, inne i meg var jeg et vrak. Usikker på fremtiden. Ville jeg takle denne diagnosen? Et tankespinn uten like.

Åpen og ærlig

På den tiden var det ingen, og da mener jeg INGEN som tilsynelatende ga meg inntrykk av at diabetes og psykisk helse går hånd i hånd.

Jeg tror aldri jeg har følt meg så alene i hele verden som på den tiden.

Diabetessykepleierne var tilstedeværende og hadde et lyttende øre. Men det var det eneste tilbudet. Min ærlighet overfor egne utfordringer la jeg aldri skjul på, men jeg fikk ikke hjelpen jeg trengte der og da.

Alle som kan kjenne seg igjen i dette vet at en slik psykisk påkjenning går utover blodsukkeret på ett eller annet vis. Det er akkurat dette som i dag kanskje gjør meg litt bitter? Hva om forskningen var kommet lenger når jeg fikk diabetes? Hadde livet mitt vært annerledes da?

Annonse

LES OGSÅ: Når du trodde du hadde opplevd alt

Negativt tankekjør

Enkelte perioder må jeg stoppe meg selv i mitt negative tankekjør om, hva, vist, om og at! Jeg forsøker heller å se på det som er positivt i dag. Psykisk helse er en del av det å få diabetes. Jeg påstår ikke at alle blir anfektet, men veldig mange.

Fra å gå til et sted det aldri ble snakket om, til å nå kjenne at det ikke lenger er et tabu. Men faktisk er en bragd! Det er gjort forskning og det jobbes hardt for å få psykisk helse inn som en del av diabetesbehandlingen. Det er stort. Veldig stort! Selv om veien fremover fortsatt er kronglete og lang i mine øyne.

Unner ingen mine opplevelser

Jeg unner ingen mine opplevelser og tanker som jeg måtte bære på alene, den gang. Jeg unner ingen å måtte søke etter hjelp alene og ikke ha en plass å henvende seg til som igjen kunne forstå hva jeg opplevde. Et lyttende øre ble ikke nok den gang og jeg kom meg ikke videre.

Jeg er fryktelig nysgjerrig på hva en undersøkelse og forsking vil kunne si om senskader/komplikasjoner for folk med diabetes før og etter at psykisk helse ble satt fokus på. Jeg håper en slik undersøkelse kommer. Det hadde vært fint å kunne se sammenhengene, før i tiden og nå.

LES OGSÅ: Hvordan reagerer kroppen på annen sykdom?

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
5/5 1 tilbakemelding
Del: