Mine bekymrede barn kan endelig senke skuldrene
Det er foreldrene som skal bekymre seg for barna sine, ikke omvendt. Men når mamma har diabetes er det kanskje ikke til å unngå å bekymre seg litt. Vise omsorg. Hjelpe til. Kanskje kan de nå omsider senke skuldrene, for mamma har fått nye hjelpemidler.
Siden eldre datteren min kunne gi utrykk for bekymring har hun alltid vært bekymret for mammas kraftige følinger. De nettene hun var baby, og sov søtt i sengen vedsiden av meg våknet hun med et vræl bare minutter før følingskrampene satte inn. Hun har dessverre vært vitne til mye, denne jenta.
Når hun så vidt kunne gå, tok hun tak i halvannenliteren med Urge og stabbet avgårde når hun visste eller så at blodsukkeret stupte. Hun har kjeftet på meg til jeg begynte å spise, hun har foret meg med sjokolade og druesukker, pakket dyna rundt meg den gangen jeg falt i dusjen og gikk i kramper. Men hun har også lært seg at andre også kan hjelpe.
Den gangen jeg satt mellom rommet hennes og døra til badet, midt på natten og svetten silte. Pappaen hadde kontroll, hun løftet på skuldrene og tråkket over meg… hun skulle på do.
LES OGSÅ: Endelig kan jeg sove uten følingsangst
Kan legge omsorgsrollen til side
Det er både trist og godt, å se hvordan hun har vist omsorg og ansvar. Jeg setter pris på det, og er ufattelig stolt. Selv om mammahjertet blør. Dette er ikke hennes jobb.
Så nå, når jeg har fått både ny pumpe og sensor som «fikser» alt, kan jeg se hvordan hun klarer å legge fra seg bekymringen og bare være et barn. Samvittigheten min kommer alltid til å slite, men etter flere samtaler med lærer, helsesøster på skolen og legene mine, har jeg innsett at dette har fått henne til å vokse på flere måter uten at hun har måttet bli voksen. Hun har tilegnet seg en omsorgsrolle, som hun nå kan legge til side.
LES OGSÅ: Barn som pårørende
Viktig å prate med barna
Lillesøsteren derimot har støttet seg på at storesøsteren vet hva hun gjør, og ikke alltid blandet seg inn. Men hun har vist bekymring dersom hun har vært til stede – selvfølgelig fordi storesøsteren har det. Og da har de to på et vis jobbet litt i team. Den eldste har ringt pappa, og den yngste har klappet på mamma. Jeg er så stolte av de begge to.
Jeg krysser fingrene for at opplevelsene ikke har gitt dem betydelige traumer, og ikke minst at de slipper å måtte trå til igjen. Vi har alltid rost dem for innsatsen, snakket med dem om det, og gjort det så ufarlig vi kan.
Hvordan prater du med barna dine om føling, og eventuelle følingskramper?
LES OGSÅ: Kan føle meg ubeskrivelig sliten av livet med diabetes
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
