Hjerneblødning
«Ta deg sammen, du må ikke kaste opp i Region Skånes bil, Josefin,» sa jeg til meg selv. Så ble alt svart, og mer enn et døgn senere våkner jeg opp i en ukjent seng. Hvor var jeg, og hvorfor hadde jeg bare ett plagg jeg kjente igjen og som var mitt eget – min hvite AnnaPS-trøye?
Fredag 11. mars startet tidlig. Jeg tok toget inn til Malmö for å delta på en bodypump-time klokken 6.45-7.30. Jeg innså at jeg ikke kom til å ville trene fredag kveld –dessuten tror jeg morgentrening er bra for blodsukkeret, det stabiliserer resten av dagen. Jeg hadde litt hodepine, og etter treningstimen dro jeg til sykehuset i Malmö, der jeg jobber, mens jeg spiste brødskiven min. Hodepinen ble sterkere og sterkere, og jeg tenkte at jeg måtte finne en hodepinetablett.
Vel framme på jobben laget jeg kaffe som skulle ut til det mobile vaksinasjonsteamet i Burlöv og møtte kollegaen min, en sykepleier. Jeg satte meg bak rattet, og vi kjørte mot Burlöv sentrum, der vi skulle møte leger og vaksinasjonsbussen for å tilby drop-in vaksiner mot covid-19. På motorveien øker hodepinen min eksplosivt, og jeg sier til kollegaen min at «jeg føler meg syk, jeg må sannsynligvis kaste opp».
Det siste jeg tenker er «ta deg sammen, du må ikke kaste opp i Region Skånes bil». Visstnok (for dette har jeg blitt fortalt) kjørte jeg rolig og pent av motorveien ved avkjørselen til Burlöv sentrum, og kjørte deretter inn i en lomme på siden av veien. Så VRENGER jeg opp bildøren og kaster opp på bakken og tenker «Bra, du kastet ikke opp i bilen», og så blir alt svart.
Med blålys til sykehuset
Kollegaen ringte etter lege da jeg hadde gått ut av bilen og kastet opp gjentatte ganger. Legen, som jeg hadde møtt før, spurte blant annet hvor gammel jeg er, og jeg svarte 2 år…. Han ringer etter ambulanse, og jeg sier “du må ringe samboeren min”, jeg tar frem telefonen min, ringer ham og gir telefonen til legen. Samboeren min var 30 mil unna, så han ringte foreldrene mine. Jeg ble kjørt med blålys til sykehuset i Malmö, der de oppdager på akuttmottaket at jeg blør i hjernen.
På ambulansemottaket møtte foreldrene mine oss. Blødningen gjør at jeg blir sendt videre til Lund og nevrologen, og der blir jeg satt på drypp og holder meg fastende i tilfelle jeg akutt trenger operasjon. Fra dette husker jeg bare ansiktet til legen og mamma.
LES OGSÅ: Nødplan for diabetespårørende
Blodsukkeret svinger
På lørdag ettermiddag da jeg begynner å våkne, føles det som om noen slår en slegge i hodet mitt. Jeg er kvalm og supertørst, og jeg får ikke lov til å drikke. Blodsukkeret er over 15, og det eneste jeg får er «sugeputer» dyppet i vann. Jeg blir fortalt at jeg er i Lund og at jeg har blødning i hjernen. Jeg ligger i en seng og har sykehusklær på, bortsett fra min hvite AnnaPS-trøye, som jeg tipper noen hadde trodd var klær fra Region Skåne. Senere får jeg problemer med å sove og jeg får ørepropper som er flotte å oppbevare i lommen under armhulen, der du egentlig skal ha insulinpumpen.
Insulinpumpen er frakoblet og jeg er høy, i hvert fall for en tilfriskningsprosess. Blodsukkeret svinger mellom 10–20 i løpet av de seks dagene jeg er i Lund. Når jeg endelig har energi til å begynne å protestere og si at jeg er høy, at jeg trenger å få ned blodsukkeret, blir jeg fortalt «det er bra for hjernen din å få energi»…… Det er vanvittig frustrerende å få slike kommentarer. For jeg følte meg ganske hjelpeløs når jeg ikke kunne påvirke diabetesen min. Jeg, som mange andre diabetikere, kjenner kroppen min og vet hvilken verdi jeg føler meg bra med, så å bli fortalt at et blodsukkernivå på over 12 er ok, føltes IKKE bra.
Fikk pumpen tilbake
Etter 6 dager måtte jeg forlate Lund for videre transport til Ystad sykehus. Der fikk jeg endelig pumpen tilbake og startet neste diskusjon med legene om at jeg ville bevege på meg. I Lund hadde hodepinen tatt overhånd. Jeg fikk morfin mot den, noe som gjorde at jeg begynte å kaste opp igjen og gå ned noen kilo.
I Ystad begynte jeg med å gå med rullator i korridoren, og deretter ble det bestilt time hos fysioterapeut. Jeg sa at jeg ville gå ut, og hun gikk sammen med meg ut på sykehusområdet. Jeg ble raskt både sterkere og mer rastløs, mens blodsukkeret lå på 13–19 hele tiden. Jeg fikk tak i noen venner som kunne være «vakter» for meg så jeg fikk endelig fikk lov til å gå ut og gå rundt i Ystad, og sakte, men sikkert sank blodsukkeret.
Jeg var 100 % sykemeldt til 15. juni. CT-undersøkelser som ble gjort i slutten av april viste ingen direkte årsak til hjerneblødningen. Det KAN være en kombinasjon av høyt blodtrykk (som var over 200 den 11.mars) og diabetes. Noe jeg synes er rart fordi jeg hadde et blodtrykk på 120/70 noen uker tidligere, og diabetesen min er «godt justert».
LES OGSÅ: Slik ser min hverdag med diabetes ut
Tenk så mye fokuset kan endre seg
Min største refleksjon er «tenk så mye fokuset kan endre seg»! Jeg er så vant til å hele tiden holde styr på blodsukkeret mitt, og vanligvis tenker jeg at «hvis blodsukkeret er bra, føler jeg meg bra». Jeg kan se i ettertid på CGM-kurven at blodsukkeret på motorveien var 6,3…. Så et bra blodsukker er ingen garanti for at hele kroppen har det bra!
Jeg begynte å jobbe på 25 % i juni, 50 % i juli og 75 % i august, og fra 1. september jobber jeg fulltid. Akkurat nå er fokuset mitt på å være mye ute. Jeg prøver å gå mellom 15 000–20 000 skritt om dagen. Min lidenskap for langdistanse har jeg fortsatt. Og jeg håper å begynne igjen med terrengsykling, svømming og ski i høst og vinter!
LES OGSÅ: Gode forbilder med diabetes
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
