Diabetes-bursdag

Diabetes-bursdag

Magnus Aulstad
Jeg heter Magnus, er født i 1995 og kommer fra Lillehammer, hvor jeg også er bosatt. Jeg fikk diabetes type 1 som 16-åring, mens jeg bodde alene på hybel langt hjemmefra. Ved siden av å være lærerstudent er jeg lidenskapelig opptatt av trening og bruker mye tid på det!
Publisert første gang: 03.04.22 21:47

Å få påvist diabetes fører uten tvil med seg en stor omveltning i livet. Jeg vil påstå at jo senere du får påvist sykdommen, desto vanskeligere kan det være å akseptere den.

Dersom du utvikler diabetes i løpet av ungdomsårene eller enda senere har du allerede kommet til et stadie i livet hvor du tar egne valg, og du sånn sett har lagt deg opp et sett med rutiner og vaner. Dette er vaner som kan være vanskelig å rikke ved, men som kan være nødvendig når man blir kronisk syk. Selv fikk jeg påvist diabetes som 16-åring, noe som gjør at jeg fremdeles husker hvordan det var å leve fritt fra tanken på insulin og blodsukker.

Registrer for nyhetsbrev

Den 24.januar 2022 rundet jeg 10 år med sykdommen som har forandret livet mitt i enormt stor grad. Jeg lurer veldig på hvor jeg hadde vært uten den. Uansett er 24.januar med andre ord min diabetes-bursdag. Er det vanlig å markere den?

Ingen vanlig bursdag – eller?

En diabetes-bursdag er ikke som andre bursdager. Bursdager er gjerne forbundet med kaker, sukkerholdige matvarer og kos. Noe en diabetes sykdom ironisk nok ikke akkurat ville satt like stor pris på. For meg er det derfor ikke en dag som er forbundet med tradisjonelle kaker og feiring i så måte. Men likevel en dag hvor det er viktig for meg å stoppe opp og reflektere litt rundt hva årene med sykdommen har gjort med meg.

Stort sett minner jeg meg selv på hvor vanvittig mye jeg har lært om meg selv og om det å leve med en kronisk sykdom. Samtidig tenker jeg mye på hvor enormt mye mer jeg vet om diabetes som spesifikk sykdom, sammenlignet med før jeg fikk det påvist. Da var det bare en fjern sykdom vi lærte om i naturfag på skolen, og som jeg regnet med ikke ville ramme meg.

Det var en sykdom jeg kanskje visste om at et par andre hadde, og som jeg synes virket ekstremt strevsom å ha. Jeg gikk rundt med stigmaene “stakkars dem som aldri kan spise noe med sukker” i hodet. Jeg er glad for at jeg har innsett at dèt ikke er reelle fakta. Kanskje er en diabetes-bursdag nettopp en god anledning til å feire på tradisjonelt vis. Spise en kake med sukker og bevise for seg selv og andre at vi med diabetes i teorien kan leve helt som normalt?

LES OGSÅ: Er alle jubileer verdt å feire?

Skal man markere på en glad eller trist måte?

Jeg vet ikke hvor vanlig det er å markere sin egen diabetes-bursdag. Eller om folk tenker over dagen som spesiell i det hele tatt? Selv har jeg aldri satt meg ned for å gjøre noe stort nummer ut av at det er X antall år siden jeg fikk påvist sykdommen, annet enn at jeg har nevnt det for foreldrene mine og at vi har mimret litt rundt dagen hvor det smalt.

Jeg kan likevel tenke meg at dette er en dag som betyr noe ekstra for oss med sykdommen. Og at noen derfor ønsker å gjøre et større nummer ut av det enn andre. Jeg har vært inne på tanken selv, men vet liksom ikke helt hvordan jeg skal markere den. En bursdag skal tross alt være en feiring av noe. Som oftest en feiring av livet, en feiring over at du har blitt et år eldre. Slik er ikke tilfellet med diabetesen.

LES OGSÅ: Du er en superhelt. Det må feires!

Noe å feire…

Jeg ønsker i utgangspunktet ikke å feire at den har fått bli et år eldre. Mest av alt skulle jeg ønske at vi alle kunne fått en kur mot sykdommen, slik at vi kunne gått tilbake til de normale livene våre før vi ble kronisk syke. Dèt hadde virkelig vært noe å feire! På den annen side er det en god anledning til å feire at du selv har overlevd nok et år med sykdommen.

Heldigvis er det få mennesker som dør av diabetes i dag, så det trenger ikke være en så drastisk feiring. Men det må være lov å feire at du har overvunnet kampen nok et år. Stått i stormen og mestret hver eneste daglige utfordring med blodsukkermåling, utregning av insulindoser, telling av karbohydrater og påfyll etter hver eneste vonde føling. Jeg mener at det i det minste er noe å markere.

LES OGSÅ: Sukker? Jada, bare med måte!

Trist eller glad?

Samtidig lurer jeg på om ens egen diabetes-bursdag er en dag hvor man burde være trist eller glad? Jeg tenker at det er lov å være trist fordi man ikke er helt som alle andre med tanke på at man har fått en kronisk sykdom. Det er lov å være trist fordi det er en rekke dager som er så utfordrende at du mest av alt bare vil rømme fra hele diabetes-kjøret. Hvor du vil glemme at du har diagnosen og bare leve som normalt. Dager hvor du hater sykdommen mer enn noe annet.

Likevel må det være lov å feire at man tross alt har mestret sin egen sykdom nok et år. Det har nok ikke vært perfekt. Hverken matinntak, blodsukker eller insulindoser. Det er nok en rekke ting man kunne gjort bedre. Men sannsynligvis har du gjort ditt beste for å takle denne uforutsigbare sykdommen. Jeg mener at det er noe vi burde hylle oss selv for på vår egen diabetes-bursdag.

Selv runder jeg altså straks 10 år med diabetes. Kanskje skal jeg ta meg tid til å markere det litt ekstra denne gangen. Kanskje skal jeg tillate meg selv å være både glad og trist på samme tid. Trist fordi det er kjipt å ha en kronisk sykdom, men glad fordi jeg har klart enda et år med å gjøre mitt beste.

Hva er din tilnærming til diabetes-bursdager? Pleier du å markere dem?

LES OGSÅ: 3 ting jeg er takknemlig for

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Accu.Chek Mobile trådløs adapter
0/5 (0 Reviews)
Del: