Barn som pårørende
Da jeg fikk påvist diabetes i 2000 så fantes det ingen tilbud for mine barn. De hadde nettopp fått en kronisk syk mamma og forsto kanskje ikke så mye av hva som foregikk og hva det innebar. Etter hvert som årene gikk og de vokste til, så ble det også mer synlig for dem at mamma var kronisk syk. Og at de var pårørende.
Jeg husker at sønnen min sa til meg i en alder av 6-7 år: «Mamma, hvis du får en ny baby, vil du da få enda en sykdom?» Dette skar i mamma hjertet. Siden jeg fikk påvist svangerskapsdiabetes mens jeg gikk gravid med han, så forbandt sønnen dette med at jeg var blitt syk på grunn av han. Jeg brukte mye tid på å snakke med han om at det ikke var hans feil at jeg var blitt kronisk syk. Det var kroppen min sin feil.
Kronisk syke foreldre
Vi flyttet til en storby i 2008. Sønnen min var da klar for 4. klasse og datteren min 8. klasse. Siden jeg skulle bo alene med barna tok jeg opp kampen for å sjekke ut tilbud til barn som lever med kronisk syke foreldre. Jeg tenkte at det ville være en fin arena for mine barn og kunne se at det fantes flere barn som lever med kronisk syke foreldre.
Kampen
Det ble ingen lett kamp, langt derifra. Diabetes var ikke prioritert. Det fantes ingen med slike fagkunnskaper. Jeg klarte å presse frem en henvisning til BUP (barne-og ungdomspsykiatrisk) for min datter og vi fikk gjennomslag. Den timen på BUP ble både den første og siste. De kunne ikke hjelpe fordi det var ingen psykiske feil med min datter. De hadde heller ingen fagkunnskaper som ville være til hjelp for et barn, som pårørende til en aleneforelder med diabetes.
LES OGSÅ: Hvordan er det å ha en mamma med diabetes?
Trekløveren
Så vi har klart oss selv vi tre. Vi hadde ingen andre valg. Jeg har forsøkt å la mine barn leve sitt liv og få være bekymringsløse barn. Men jeg er ikke perfekt og hva vet vel jeg om hva som egentlig har surret i deres hoder?
Grunnleggende elementer
I dag er de voksen, har lært de grunnleggende tingene om diabetes og jeg tror ikke de er redde for at jeg skal dø av diabetes. Diabetes er jo i dag en sykdom de fleste dør med, ikke av. Gode hjelpemidler og utstyr har også vært en stor fordel for et bedre liv, både for meg som lever med diabetes, men også de nære rundt meg.
Sosiale medier
Jeg var aktiv på en norsk sosial mediekanal her om dagen. Da dukket spørsmålet om barn som pårørende av diabetes opp. Det er for meg HÅRREISENDE og oppdage at tilbudet i dag er like dårlig som i 2008! Det er fortsatt ingen organiserte rutiner på dette. Det nærmeste jeg kunne se i denne samtalen var at noen hadde vært så heldig å få lov å ta sine barn med til diabetessykepleier.
LES OGSÅ: Livsviktig informasjon til pårørende
Barn er lojale
Jeg tenker, hvorfor tas det ikke mer hensyn til barn som pårørende når det kommer til diabetes? Disse barna kan sitte med mange tanker og følelser som en forelder kanskje aldri får vite om. For alt man vet kan man skape traumer i et barn som en forelder aldri ønsker å påføre dem. Barn er lojale vesener!
Frivillig tilbud
Jeg tenker å løfte opp denne saken atter en gang til de som faktisk kan gjøre noe med dette. Tilbudet bør være tilstede, om man tenker å benytte seg av det eller ikke. Vi lever i 2021! Det er på tide at tilbudene tilrettelegges for barn som pårørende av foreldre med diabetes!
LES OGSÅ: Pårørende til en med diabetes? Disse rådene kan redde liv!
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
