Med diabetes kom også et stort sinne

Med diabetes kom også et stort sinne

Magnus Aulstad
Jeg heter Magnus, er født i 1995 og kommer fra Lillehammer, hvor jeg også er bosatt. Jeg fikk diabetes type 1 som 16-åring, mens jeg bodde alene på hybel langt hjemmefra. Ved siden av å være lærerstudent er jeg lidenskapelig opptatt av trening og bruker mye tid på det!
Publisert første gang: 03.02.21 18:43

I år teller jeg ni år med diabetes type 1. En sykdom jeg fikk påvist da jeg var 17 år. Nå har det gått så lang tid at jeg ikke lenger husker hvordan livet var før jeg fikk diabetes.

Jeg husker ikke hvordan det var å kunne forsyne seg av alt jeg ville uten å tenke på hvordan blodsukkeret reagerte. Jeg husker heller ikke hvordan det var å dra på ulike aktiviteter uten å måtte planlegge neste måltid. Ei heller gå uten en underbevisst frykt for føling til alle døgnets tider.

Accu-Chek Guide

Til tross for at jeg raskt aksepterte at jeg nå måtte måle blodsukker og tilføre insulin til kroppen på egenhånd resten av livet, savner jeg hvordan det var før. Kan det være noe av grunnen til at jeg ble en person med kortere lunte etter at jeg fikk sykdommen?

Uimotståelig sinne

Siden jeg var liten har jeg alltid vært en humørspreder som har vært glad i å fjase og tulle med alt og alle. Slik er det til dels fortsatt, men etter noen få måneder med diabetes skjedde det en endring i meg. En endring jeg ikke trodde kom til å skje, med tanke på hvor raskt jeg aksepterte sykdommen.

Jeg kom opp i situasjoner jeg tidligere hadde unngått. Fikk jeg kjeft for noe før, skygget jeg banen. Jeg sa sjelden i mot folk og forsøkte heller å ta til meg det jeg fikk av “kritikk”. Det tok dog ikke mange månedene etter at jeg fikk diabetes, før jeg begynte å kjenne på følelser av sinne jeg ikke kunne motstå.

Selv om jeg hadde gjort meg forstått med at jeg kom til å måtte leve med diabetes resten av livet, tror jeg ikke underbevisstheten min hadde akseptert det. Med andre ord lå det nok et ubevisst sinne dypt inne i meg. En frustrasjon over at akkurat jeg måtte møte på en slik utfordring. At jeg måtte få en sykdom som på mange måter gjorde meg annerledes enn andre.

Etterhvert som disse følelsene  bygget seg opp mer og mer, ble det desto deiligere å få utløp for dem. Noe som begynte å skje en gang i blant. Jeg tror at dette over tid har ført til at det å få diabetes har gjort meg til et sintere menneske, med kortere lunte enn før.

Accu-Chek Guide

LES OGSÅ: Slik virker alkohol på diabetes

Oppgjør med ubevisst sinne gikk utover læreren

Jeg husker spesielt godt første gang jeg merket dette. Det skjedde i forbindelse med en heldagsprøve på videregående. Jeg var ikke så fan av læreren vår i utgangspunktet, og følte at personen motarbeidet meg.

Under prøven følte jeg at det gikk bra, men da jeg fikk karakteren tilbake var lærerens vurdering en annen. Dersom dette hadde skjedd tidligere i livet, ville jeg nok bare lagt vekk prøven og ikke tenkt mer over den.

Denne gangen bestemte jeg meg imidlertid for å ta opp hvorfor jeg ikke var fornøyd med karakteren med den respektive læreren. Under samtalen kjente jeg at blodet bruste og de mange følelsene som hadde fått bygget seg opp ikke lenger kunne holdes inne.

Læreren fikk høre akkurat hva jeg tenkte om karakteren, opplæringen jeg hadde fått og hvor misfornøyd jeg var. Jeg klarte ikke holde tilbake på noe. Jeg kjente ikke igjen meg selv. Jeg mistet fullstendig kontrollen. Ordene datt ut av munnen min, og jeg sa mye dumt. Samtidig føltes det deilig. Som et slags oppgjør med det ubevisste sinnet jeg hadde hatt over å få diabetes.

LES OGSÅ: 4 ting som har forandret seg i løpet av mine år med diabetes

Diabetesen kan være underliggende årsak

Gjennom ni år med diabetes har det selvsagt oppstått flere lignende situasjoner. Dette har vært både ubehagelig for meg selv og de rundt meg. Ved å ha en underbevisst frustrasjon over å få en kronisk sykdom har jeg utviklet meg til å bli en kverulant som griper enhver mulighet til å diskutere noe.

Plutselig har jeg blitt en person som elsker diskusjoner, konflikt eller situasjoner hvor jeg kan få utløp for sinnet mitt. Jeg liker egentlig ikke utviklingen. Til tross for at det er tilfredsstillende følelser å kjenne på.

Med andre ord tror jeg diabetesen kan være en underliggende årsak til at jeg ikke lenger er en konfliktsky ung mann, men heller en som står i kampen, kverulerer og diskuterer.

Det er ingen rett måte å løse det på. Det er vanskelig å kontrollere et sinne som dreier seg om noe man ikke kan styre selv – det å få en autoimmun sykdom.

Må jobbe med sinnet

En mulig forklaring på det å ha kort lunte og et høyt temperament i hverdagen, tror jeg derfor kan dreie seg om at jeg ikke egentlig har akseptert å få diabetes. Ved å leve med en slik sykdom er det noen drømmer og mål i livet jeg valgte å gi slipp på litt for tidlig. Dette har skapt mye frustrasjon i meg.

Det er beklagelig at det til tider kan gå utover andre. Samtidig er det viktig å være bevisst på at det kan være en underliggende årsak til at man går fra å være en humørspreder, til å bli mer innesluttet, misfornøyd og med et ekstra temperament.

Jeg tenker det må være greit å være litt sint på grunn av diabetesen sin. Det er ingen enkel sak. Så må man heller jobbe med teknikker så det ikke går utover andre mennesker rundt deg i like stor grad.

LES OGSÅ: Murphys lov styrer diabetesen

Accu-Chek Mobile
0/5 (0 Reviews)
Del: