A-ha opplevelse på fjelltur!
Jeg er i god fysisk form, men ikke så vant med å gå lange turer i fjellet. Det ble en lærerik tur og litt av en a-ha opplevelse!
For et par måneder siden la vi bak oss en sommer litt utenom det vanlige. Sydenturer, storbyferier og andre planer generelt måtte vike for de fleste av oss. Og vi måtte i størst mulig grad begrense sosial kontakt.
Med den pågående pandemien og de usikre prognosene for tiden som kommer, er det ikke godt å si hvordan vi kan reise og bevege oss i feriemåneder fremover. Hvem vet hvordan sommeren neste år kommer til å se ut? På grunn av situasjonen vi står i, virket det som om svært mange i år la ferieturen i den norske fjellheimen, meg selv inkludert. Dette ga meg noen nye erfaringer jeg ikke hadde sett for meg. Særlig med tanke på det å regulere blodsukkeret under lange fjellturer.
Krevende tur
Sammen med noen kamerater bestemte vi oss for å gå Besseggen denne sommeren. Jeg har sett tusenvis av bilder av den fine utsikten på Instagram og i andre sosiale medier. Jeg er ikke er så veldig glad i lange fjellturer og friluftsliv. Men dette virket som en tur det var verdt det å oppleve. Lite visste jeg da om hvor lang og krevende turen faktisk var. Og ikke minst hvor mye påfyll av mat det krevde for å holde et stabilt blodsukker.
Grunnen til at jeg ikke er så glad i friluftsliv generelt er litt todelt. Jeg sliter med å finne glede i denne formen med å bevege seg på. Rett og slett fordi jeg bruker veldig mye tid på å trene og holde meg i form fra før. Jeg er glad i treningsrutiner og har en viss grad av angst for å begi meg ut på nye ting – som for eksempel en fjelltur.
I tillegg til dette er diabetes den andre grunnen til at friluftsliv ikke faller helt i smak. Jeg er alltid redd for å miste kontrollen over blodsukkeret. Og jeg er ekstremt engstelig for at jeg skal ryke på en skikkelig føling mens jeg er midt i turen. Når jeg går sammen med en kameratgjeng har jeg lett for å føle på at jeg “ødelegger” rytmen til resten dersom vi må stoppe fordi jeg trenger påfyll av næring. Jeg trodde jeg hadde klart å sikre meg på den aktuelle turen over Besseggen. Men det skulle vise seg å være langt mer ubehagelig enn som så.
LES OGSÅ: På langseilas med diabetes type 1
Preget av spiseforstyrrelser
Jeg har tidligere slitt med spiseforstyrrelser og har fremdeles et anstrengt forhold til mat og trening. Derfor hadde jeg i forkant av turen laget en liste i hodet over hvor mye næring og mat jeg hadde “lov” til å ha i meg. Jeg vet jo godt at på en slik type tur trenger kroppen kontinuerlig påfyll av energi for å komme seg gjennom. Men alle som har slitt med ulik grad av en spiseforstyrrelse vet at dette er langt vanskeligere å gjennomføre i praksis.
Det bød også på ytterligere problemer med tanke på at jeg ikke var klar over hvor lang turen var. Jeg hadde satt vanlige insulindoser i forkant. Jeg hadde ikke noen anelse om hvordan kroppen og blodsukkeret reagerte på lange fjellturen i bratt terreng og et monotont tempo.
Tøff tur
Det tok ikke langt tid før jeg innså at dette var en tur som ikke var unnagjort på 2 timer. Og den var langt hardere fysisk enn jeg hadde trodd. Jeg vil si at jeg er godt over gjennomsnittet i befolkningen når det gjelder fysisk form. Men her måtte også jeg ta noen gode pust i bakken. Særlig med tanke på at jeg ikke er vant med å gå mye i fjellet.
I tillegg til dette forstod jeg raskt at det var utrolig dumt å sette vanlig mengde med langtidsvirkende insulin før turen begynte. Denne virket nemlig mye raskere og mye kraftigere, med tanke på at jeg var i nokså tøff aktivitet i nærmere 6 timer i strekk.
Jeg måtte glemme alt av antall kalorier i maten jeg spiste (noe jeg tenker altfor mye på til daglig), og bare hive innpå det jeg fant om jeg skulle være i stand til å komme meg ned igjen fra toppen. Dessverre gikk jeg selv tom for den maten jeg hadde med og som jeg selv hadde gitt meg lov til å spise. Heldigvis hadde jeg gode kamerater med som hadde mer enn nok med i sine sekker.
LES OGSÅ: Farlig forglemmelse på fjelltur
Mye lærdom
Utsikten over eggen og turen generelt var upåklagelig isolert sett. Men blodsukkeret mitt og tankene om ikke å spise for mye ødela en del av inntrykket med det som skulle være en god opplevelse. Likevel tok jeg med meg utrolig mye lærdom i et diabetes-perspektiv ved å tenke tilbake.
For det første lærte jeg hvor lett det er å undervurdere en slik tur i fjellet, fordi jeg hadde hørt om mange som hadde gått den samme turen. Jeg hadde ikke spist nok mat på forhånd. Og jeg hadde heller ikke med meg i nærheten av nok til å klare meg gjennom hele dagen. Insulinet virket utrolig mye sterkere enn jeg hadde trodd også. Sett i ettertid burde jeg rett og slett droppet å ta langtidsvirkende insulin denne dagen, og heller bare greid meg med hurtigvirkende til de ulike måltidene jeg spiste. Eventuelt bare akseptere at man må ligge noe høyere på slike turer, for å ha en sikkerhetsmargin som oppleves mer behagelig enn hele tiden å balansere på kanten av en føling.
Kort oppsummert er dette lærdom jeg tar med meg til lignende turer i fremtiden. Enten det gjelder tilsvarende turer til våren og sommeren igjen, eller om man skal på skitur eller andre aktiviteter i friluft i løpet av høsten og vinteren. Det er noe helt annet å bevege seg ute i naturen, enn å løpe på en flat tredemølle med behagelig demping på et treningsstudio. Både kroppen og diabetesen virker på en helt annen måte. Dersom jeg skulle gått denne turen om igjen ville jeg tatt med meg at det nærmest ikke er noe som heter “for mye mat” under en slik lang etappe.
LES OGSÅ: Slik blir du trygg på fjelltur
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
