Diabetes + ensomhet = sant?

Diabetes + ensomhet = sant?

Elisabeth Karina Larsen Nordvik
Født i 1974, opprinnelig fra Finnsnes, men bor i Tromsø. Hadde svangerskapsdiabetes i 1998/99 som utviklet seg til diabetes type 1. Fikk etter 17 år beskjed om at jeg har diabetes LADA. Har 2 barn, ei jente og en gutt. Er utdannet spesialpedagog. Har alltid vært ”flink pike” og møtte nesten veggen i oktober 2018. Var sykemeldt frem til april 2020 og har innsett hva en kronisk sykdom kan medføre etter et langt liv med diabetes, både fysisk og psykisk. Jobber nå som personalkonsulent og brenner for økt kunnskap og åpenhet rundt diabetes!

Jeg har alltid følt meg ensom med min diabetes. Ikke fordi jeg ikke har trygge pårørende, men for at jeg var den eneste som har diabetes og som kjente det på kroppen.

Accu-Chek Guide

Jeg fikk diabetes type 1 i ung voksen alder og hadde da levd et forholdsvis langt liv uten diabetes. Jeg opplevde veldig ofte at det ble stilt mer spørsmål om ting og situasjoner enn at jeg følte en omsorg og forståelse for min diabetes. Jeg vet at alt er gjort i beste viten og av kjærlighet, men jeg følte en sterk ensomhet likevel.

En ensomhet av å være alene i hele verden med mine tanker, følelser og opplevelser rundt diabetes. Det endte ofte med at jeg ikke anerkjente min egen sykdom og forsøkte å leve som de friske rundt meg. Det har vært tungt å bære på alene, for alt jeg ville var jo egentlig å være slik jeg var før jeg fikk diabetes.  

LES OGSÅ: Din venn med diabetes kan være ensom. Slik kan du hjelpe!

 De nære og kjære

Mine pårørende vet hva de skal gjøre i en akutt situasjon hvor jeg får føling eller at jeg trenger ekstra tilsyn når jeg er syk. Det stilles ikke spørsmål om jeg ikke bestandig er sulten til middag pga høyt blodsukker osv. De grunnleggende elementære tingene er på plass. Men forståelsen for at hver dag ikke er lik, har nok vært den vanskelige delen.

Jeg anerkjente at jeg hadde en kronisk sykdom fremfor å leve som om jeg ikke hadde det.

Kanskje har jeg vært mer opptatt av å leve som ikke-kronisk syk? Kanskje har jeg vært for dårlig til å uttrykke meg eller rett og slett at jeg har ikke vært åpen nok?

LES OGSÅ: Diabetes er en ensom diagnose

 Endringen

Jeg ble sykemeldt for over ett år siden og da skjedde det noe med meg. Jeg anerkjente at jeg hadde en kronisk sykdom fremfor å leve som om jeg ikke hadde det. Det har vært et meget godt valg i mitt liv.

Jeg startet med å lete etter flere med diabetes, søkte på nett og sosiale medier. Oppdaget at det er veldig, veldig mange flere der ute som er som meg. Jeg var plutselig ikke alene lenger, og ensomhetsfølelsen forsvant sakte men sikkert!

 Fordommer

Mange med diabetes opplever fordommer ute i samfunnet, både på skole, jobb og fritid.  De opplever at det er for lite allmennkunnskap rundt dette med å ha diabetes.  Og mange av fordommene fra uvitende kommer nok nettopp på grunn av lite kunnskap om sykdommen.

Da jeg fikk diabetes for 20 år siden, kjente jeg ikke til denne sykdommen som noe annet enn sukkersyke. Og det var det jo bare gamle som fikk! Jeg kjenner at jeg har et inderlig sterkt ønske om å snu på dette, øke allmennkunnskapen og kunne ta del i dette.

LES OGSÅ: Mine diabetesproblemer føles ubetydelige i den store sammenhengen 

 Åpenhet

Jeg har erfart at åpenhet er viktig. En med diabetes er like mye verdt enn en som ikke har diabetes. Våger man å stå frem og stille de kravene man trenger for en god hverdag, da har man kommet langt. Men er man så tøff? Jeg har personlig enda en vei å gå for å kunne si at jeg stiller meg fullt og helt åpen om min diabetes til alle jeg møter på min vei i hverdagen.

LES OGSÅ: Fra ensomhet til åpenhet rundt diabetes

 

0/5 (0 Reviews)
Del: