Jeg levde et dobbeltliv med mat
I mange år levde jeg et slags dobbeltliv i håndteringen av min diabetes. I dette innlegget vil jeg ta deg med på min reise fra å gjemme sjokoladepapir i søpla, til å faktisk kunne nyte en kake på café.
Da jeg fikk diabetesdiagnosen som niåring, ble livet mitt snudd på hodet. Sukker ble ansett som å være farlig for meg som nå hadde fått diabetes. Den første tiden levde jeg derfor veldig restriktivt når det gjaldt søtsaker – det gikk for det meste i sukkerfri saft, brus og sukkertøy.
Etter hvert som vi lærte diagnosen bedre å kjenne, skjønte både jeg og mine foreldre at jeg ikke kunne leve et sånt liv. Vårt motto ble derfor at jeg skulle spise vanlig mat og kaker og søtsaker i helger og ved spesielle anledninger – akkurat som vanlige barn.
Frem til tenårene gikk dette stort sett greit. Så meldte den dårlige samvittigheten sin ankomst. Jeg følte at jeg ikke burde spise søtsaker, men jeg hadde jo så lyst på! Jeg begynte derfor å spise i smug.
LES OGSÅ: Gjør diabetes meg til en festbrems?
Trodde jeg lurte folk, men lurte bare meg selv
Ute blant folk hadde jeg stålkontroll, takket alltid nei til kaker og søtsaker, og kom du på besøk til meg, ja, da var det dårlig med servering. Når jeg var alene spiste jeg derimot enorme mengder mat og godterier.
Min filosofi når det gjaldt overspisingen var omtrent sånn: Så lenge ingen har sett det, har det ikke skjedd.
Overspisingen skulle følge meg i mange år. Å kalle det en spiseforstyrrelse vil jeg ikke, men at jeg utviklet et komplisert forhold til mat på grunn av min diabetes, vil være mer riktig. I dag er heldigvis fokuset på slike problemer større, og det viser seg at mange med diabetes også sliter med sitt forhold til mat. Og det er ikke så rart.
Min filosofi når det gjaldt overspisingen var omtrent sånn: Så lenge ingen har sett det, har det ikke skjedd. Jeg slet enormt mye med skyldfølelse og dårlig samvittighet. Både fordi jeg var uærlig ovenfor de rundt meg, men også fordi jeg løy til meg selv. Jeg visste at selv om ingen faktisk så meg spise kunne jeg ikke unngå å se konsekvensene av det: vektøkning, høyt blodsukker og et enormt insulinbehov.
LES OGSÅ: Kjenner du igjen tegnene på spiseforstyrrelse?
Redd for å bli dømt av andre
Etter hvert ble jeg nesten paranoid og trodde at alle dømte meg om de så jeg spiste noe «usunt». Da jeg flyttet hjemmefra for å studere, bodde jeg i kollektiv. Jeg var redd for at de jeg bodde med skulle reagere om jeg for eksempel spiste sjokolade. Så jeg spiste det i smug og gjemte papiret nederst i søpla.
En venninne har i ettertid også gitt meg et bilde av hvordan det sto til. Første gang hun kom på besøk var det kun svart kaffe og mandler jeg hadde å tilby. Jeg spiste jo tross alt ikke søtsaker. Etter hvert kunne jeg strekke meg til å by på noen biter mørk sjokolade.
Misforstå meg rett. Sukker er jo ingen nødvendighet, og det er absolutt bra å være forsiktig med inntaket. Mitt problem var at det jeg ikke spiste ute blant folk, det tok jeg igjen når jeg var alene. I mye større mengder.
Det at andre dømte meg fordi jeg spiste sukker, viste seg å være tanker som stort sett befant seg i mitt eget hode.
Det hender at noen reagerer om jeg for eksempel spiser kake, og spør om jeg kan det siden jeg har diabetes. Heldigvis vet mange i dag at diabetes type 1 reguleres med insulin og at man derfor kan spise helt vanlig mat, og søtsaker, om man ønsker det.
LES OGSÅ: Jeg kan spise et helt glass syltetøy ved føling
Byttet skammen ut med åpenhet
I dag har jeg lagt dobbeltlivet på hylla. Jeg har kommet så langt at jeg kan takke ja til både kake, sjokolade eller hva det måtte være. Om jeg føler for det. For noen ganger har jeg rett og slett ikke lyst på, eller det passer litt dårlig med tanke på blodsukkeret, og da er det også helt greit å si nei. Men da fordi jeg vil det selv, ikke fordi den dårlige samvittigheten spiser meg opp innvendig.
Å spise i smug har jeg også nesten sluttet med. Om ikke annet klarer jeg å snakke om det hvis jeg har gått på en smell.
Før var jeg veldig opptatt av at alle skulle se hvor flink jeg var med diabetesen min. Jeg skammet meg om jeg hadde mistet kontrollen og overspiste. Fortalte det ikke til noen og hadde det fryktelig vondt med meg selv.
Man slutter ikke automatisk å ha lyst på sukker selv om man får diabetes. Ei heller får man en vilje av stål, selv om man til tider bare må bite i det sure eple og begrense seg.
Skammen og den dårlige samvittigheten har jeg byttet ut med åpenhet, og et mer avslappet forhold til det hele. Og har man gått på en smell, så starter man på ny frisk i morgen.
LES OGSÅ: – Jeg spiste for å regulere følelsene, ofte i smug
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
