Medmenneskelighet – hvor har den blitt av?
Jeg skriver ikke dette bare i kraft av å ha diabetes type 1, men jeg skriver dette som menneske. Har vi blitt redd for å vise medmenneskelighet?
Jeg hadde en opplevelse her om dagen da jeg var ute på en av mine mange turer. Jeg prøver å få til en lang gåtur (eller intervaller) i løpet av dagen dersom det passer seg slik. Jeg har rundet mine 1 million skritt allerede i år av den grunn.
Blodsukkeret mitt og jeg er ikke bestandig på talefot, eller det vil si jeg prater for døve ører. Det er omtrent like uforutsigbart som en 3 åring på speed.
Til tider kan det falle så plutselig at den kontinuerlige måleren ikke får det med seg, ettersom den henger litt etter. Og jeg må da legge til at jeg heller ikke har følingssymptomer.
LES OGSÅ: Frykten for å ikke våkne opp
Har jeg gått på trynet?
Jeg tusler av gårde i greit tempo i det strålende været som Bergen plutselig bød på, og aner fred og ingen fare med musikk på ørene. Cirka fire kilometer uti løypa som jeg vanligvis går sitter jeg plutselig på knærne, jeg er omtåket og forslått. Har jeg falt, og hvorfor? Har jeg falt flere ganger?
Foto: Linda M. Terwindt.
Jeg hører to personer komme tuslende, og før jeg får sagt noe så har de gått forbi. Jeg blir sittende på bakken et par minutter til, før jeg kommer meg opp på beina. Jeg går kanskje 500 meter før underbevisstheten forsiktig hvisker; «Hadde du planer om å fikse dette lave blodsukkeret, eller?».
Når jeg titter på måleren viser den 4 blank. Altså ikke faretruende lavt, men jeg slenger en arm rundt et rekkverk.
Jeg er ustabil, knærne verker og ankelen er litt øm. Jeg hiver innpå med flytende glukose og tusler de siste hundre meterne hjem i et relativt sakte tempo.
LES OGSÅ: Åpenhet om diabetesen skaper trygghet for både meg og menneskene rundt meg
Joda, blodsukkeret er lavt
Jeg kaster meg inn døra hjemme, vrenger av meg klærne ettersom jeg har blitt relativt kald.
Knærne er oppskrapte og det er hull i den gode turbuksa mi. Jeg skriker ut en irritert frase som ikke egner seg på trykk.
Jeg setter meg på badegulvet og DA viser måleren «LAVT». Jeg gidder ikke kontrollmåle. Heller nedpå med mer sukkerholdig og prøver å finne roen.
Samtidig som dette foregår prøver jeg å finne ut hva som egentlig har skjedd, uten å komme frem til en forklaring. Det eneste jeg klarte å tenke var; hvem var disse to menneskene som gikk forbi meg når jeg så åpenbart trengte hjelp?
LES OGSÅ: Føling på løpetur – Jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd
Har vi ingen medmenneskelighet lenger?
Foto: Linda M. Terwindt.
Nå skal jeg på ingen måte skjære alle over én kam her altså, men har vi blitt så selvsentrerte? Eller er vi bare redde for å spørre om andre trenger hjelp?
Heldigvis gikk det bra med meg – jeg klarte å karre meg hjem på egenhånd. Jeg kjente jeg var forbanna og håpet de hadde fått et fantastisk bra bilde til Snap-storyen sin.
For å overdramatisere litt, så føltes det som jeg hadde fått nærkontakt med hva et menneskeliv i dagens samfunn er verdt; Ikke en dritt!
Samtidig prøver jeg å lære barna mine at det koster så lite å spørre om noen trenger hjelp. Ja, det koster faktisk ingen verdens ting…
Jeg er nå forslått og har røket noen leddbånd på venstre ankel, men det var heldigvis ikke noe brudd. Det er slitsom nok å måtte holde seg mest mulig i ro en uke, men seks ukers ro med gips hadde vært døden her.
LES OGSÅ: Mamma med diabetes: Seksåringen skjønner alltid hva mamma trenger
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
