Det er ikke flaut å ha diabetes!

Det er ikke flaut å ha diabetes!

Marte Haaje Jacobsen
Født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan. Utdannet jurist, og lidenskapelig opptatt av å reise.

”Du skal aldri være flau over å ha diabetes, og du skal alltid være ærlig med mennesker du møter”.

Accu-Chek Guide

Dette sa diabetessykepleier til meg da jeg var seks år gammel. På dette tidspunktet hadde jeg allerede hatt diabetes i 18 måneder, og jeg skulle begynne på skolen.

Vi må ikke skjemmes

Dette er kloke ord jeg har tatt med meg i livet. Ord jeg ofte tenker tilbake på. Det er viktig å ikke skjemmes av en sykdom, spesielt sykdommer man får helt uforskyldt, som diabetes type 1. Dette er en sykdom som krever ekstremt mye innsats, pågangsmot og viljestyrke. Hver eneste person med diabetes er i mine øyne helter, som holder ut med den enorme oppgaven de har fått.

Likevel er det en rekke mennesker som har lite kunnskap og ytrer meninger som kan oppleves både urettferdig og lite hensynsfulle. Jeg har hørt om personer med diabetes som har blitt spurt om de er narkomane, og at de må gå på et toalett eller gjemme seg bort når de skal sette insulin.

Jeg har hørt om personer med diabetes som har blitt skjelt ut fordi de har brukt handicap-toalett. Vi har en usynlig sykdom, og derfor heller ikke rett til å benytte oss av handicap-toalett. Er ikke dette veldig feil? Skal ikke vi med diabetes ha lik rett som alle andre til å benytte oss av slike rom? Nettopp fordi vi faktisk har en sykdom som kanskje krever større plass enn et lite gjestetoalett, og kanskje til og med et bord?

Foto: Marte Jacobsen

Foto: Marte Jacobsen

Måtte dekke meg til

I ungdomsårene var jeg ofte innlagt på sykehuset grunnet ekstremt lavt blodsukker. Dette resulterte i mange blodprøver, og to armer som var svarte og lilla av blåmerker etter alle stikkene. En kveld jeg og moren min skulle på kino fikk jeg beskjed om å ta på meg en jakke over t-skjorten, ettersom noen kunne bli støtt av hvordan jeg så ut.

Jeg så helt forferdelig ut. Men likevel, hvorfor var det min oppgave å skjerme menneskene jeg gikk forbi? På denne tiden brydde jeg meg for mye om hva andre tenkte, og tok derfor på meg jakken. Dersom dette hadde vært i dag, så hadde jeg nektet. Jeg skal ikke behøve å kle på meg, eller gjemme meg bort fordi jeg har en kronisk sykdom.

Hensyn til en viss grad

Selvfølgelig skal vi ta hensyn dersom det sitter noen i nærheten med sprøyteskrekk, eller dersom man eksempelvis er gjest i et bryllup. Da kan man gå en tur ut, eller sette insulin ved å dra opp kjolen eller skjorten under bordet, slik at ingen ser. Selv pleier jeg å sette insulin fullt åpenlyst dersom jeg er med mennesker jeg kjenner, sitter på biblioteket, er på fest eller lignende.Kan også sette insulin fullt åpenlyst med ukjente mennesker, men da må jeg være forberedt på en del spørsmål, noe jeg ikke alltid er. Men jeg gjør aldri noe stort nummer ut av det, slik at jeg tiltrekker meg oppmerksomhet. Sprøyten settes diskret, og da er det overraskende få som faktisk bemerker det. Dersom noen bemerker det, dersom noen har spørsmål svarer jeg ærlig, og da godtar alle svarene mine.

Jeg har stått midt i butikken og åpnet en ubetalt sjokolade grunnet lavt blodsukker. Jeg har vært svært aggressiv mot venner og familie grunnet lavt blodsukker. Jeg har sagt mange dumme ting, og jeg har mistet kontroll over kroppen.

Jeg har vært flau over ting jeg har sagt og gjort. Jeg har vært svært lei meg dersom jeg har såret noen i en tåke av lavt blodsukker. Jeg har grått mange tårer fordi livet har føltes urettferdig, men aldri har jeg vært flau og gjemt meg bort fordi jeg har diabetesen. Å skjule en såpass alvorlig diagnose er dumt, både for deg selv og for omgivelsene dine.

Svar med samme mynt

Dersom noen ytrer seg frekt, eller kommer med påstander som ikke stemmer pleier jeg å svare med samme mynt. Jeg har fått høre at jeg har diabetes fordi mamma spiste for mye sukker under svangerskapet, at jeg har blitt nektet å som spiser kake i bursdag fordi jeg har diabetes, og jeg har blitt dumpet av en kjæreste fordi diabetesen min krevde for mye av han. Og ja, det sårer ekstremt mye. Samtidig synes jeg synd på disse menneskene, for de har så snever kunnskap. Da er det vel faktisk mer synd på de, enn på meg? Det burde ikke være vår oppgave å lære disse menneskene, men dersom vi må, er vi nødt til å gjøre det på en positiv måte.

 

Økt kunnskap skaper større åpenhet, og flere vil lære seg å ta hensyn.

CGM

 

 

 

0/5 (0 Reviews)
Del: