Når mat blir et problem

Når mat blir et problem

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.

Da jeg ble diagnostisert med diabetes for snart ti år siden, var nok de rådene jeg fikk, noe annerledes enn i dag.

Accu-Fine vitusapotek

Vårt mantra ble at jeg ikke burde, og helst ikke skulle spise noe særlig sukker. Det var i hvert fall det vi ble fortalt på sykehuset. Jeg spiste sukkerfrie drops til jeg ble uvel, drakk syntetisk, sukkerfri brus og da vi var på diabeteskurs minnes jeg dessertbord med «diakaker» og «dia-is». Stusselige greier som ikke smakte særlig godt.

Sukker = gift

Utvalget av sukkerfri brus og godterier var også heller dårlig. En stund levde vi i den oppfatning av at sukker nærmest var som gift for en med diabetes. Derimot snakket ingen om karbohydrater som finnes i vanlig mat. Eller hva slike restriksjoner gjør med ens forhold til mat.

Egenerfaringer førte til nytt synspunkt

Heldigvis gikk det ikke lang tid før vi fikk et nytt syn på det å ha og leve med diabetes. Både jeg og foreldrene mine fant etter hvert ut at jeg ikke døde av litt sukker. At det ikke gikk an å nekte meg alt som var søtt og godt. Var jeg i bursdag, fikk jeg spise det samme som andre barn. Og ellers også. Unntatt at jeg drakk sukkerfri brus og saft. Spiste syltetøy uten sukker. Men det var helt greit, og er vel å anbefale for alle. Det som er sunt for folk flest, er enda sunnere for en med diabetes.

Ingen lett pubertet med diabetes

Frem til ungdomsskolen er det ikke noe særlig som var problematisk med tanke på diabetesen og kosthold. Jeg spiste vanlig mat og tenkte ikke så mye mer over det. Da jeg derimot begynte på ungdomsskolen, med hormoner, pubertet og alt som hører med, opplevde jeg et større insulinbehov og et vanskeligere blodsukker.

Foto: Emilie Kleven

Foto: Emilie Kleven

Forholdet til mat ble vanskelig

Bevisstheten og tankene rundt min diabetes ble sterkere. Og ikke minst tankene rundt mat og kropp. Jeg funderte mye på hvordan jeg kunne leve best mulig med min diabetes. Hva burde jeg spise, hvordan burde jeg trene. Før i tiden skulle jo ikke folk med diabetes spise sukker. De hadde jo tross alt sukkersyke. Disse tankene begynte å plage meg mer og mer. Dårlig samvittighet når jeg spiste noe søtt. Fordi jeg visste at jeg ikke burde.  Men, var dette fordi jeg hadde diabetes, eller fordi slike ting er å definere som «usunt»?

– Du kan vel ikke spise sukker?!

Folk rundt meg, som ikke hadde så mye kunnskap om diabetes, kunne reagere på at jeg spiste søtsaker. Kunne jeg det, jeg som hadde diabetes? Ofte tenkte jeg på dette selv også. Burde jeg egentlig spise den sjokoladen? Jeg har alltid vært glad i godterier og søtsaker. Problemet var at jeg følte at jeg måtte skjule det. Jeg skulle være flink. Takke nei. Måtte passe på blodsukkeret.

Spiste i smug

I teorien kan jo dette anses som en sunn og fornuftig tankegang – det å være bevisst på hva man putter i seg. Det gjelder for så vidt om du har diabetes eller ei. Men, som de fleste andre har jeg også lyst på godterier og søtsaker. Og alt med måte eksisterer visst ikke i min verden. Resultatet ble at jeg begynte jeg å spise i smug. Når jeg var alene hjemme, lette jeg i skapene på desperat jakt etter noe søtt. Smugspisingen ble bare verre. Det skjedde hyppigere og mengdene ble stadig større.

Smugspisingen utviklet seg til overspising

Det å overspise når jeg var alene ble nesten et fast ritual. Jeg spiste enorme mengder, og satte også enorme mengder insulin. Målet var å unngå at blodsukkeret steg til himmels. Noen ganger gikk det bra. Ofte ikke. Etterpå følte jeg meg slapp og dårlig. All maten og den dårlige samvittigheten satt som en klump i magen. Blodsukkeret kunne også bære preg av dette i lang tid etterpå. Likevel gjorde jeg det samme igjen. Gjerne dagen etter.

Mat blir en tvangstrøye

Mønsteret ved overspisingen min minner mye om episoder når jeg har føling. Når jeg for eksempel våkner midt på natten med en føling, er det vanskelig å begrense matinntaket. Har du diabetes er du jo avhengig av mat. Noen ganger kan det oppleves som kvelende – å alltid måtte ha med seg noe. Å spise selv om du ikke er sulten.

Føling – enn unnskyldning til å spise

Følinger for meg resulterer ofte i at jeg spiser og spiser, til jeg endelig kommer til meg selv igjen. Men da er det liksom for sent. Maten er allerede spist og blodsukkeret er på full fart oppover. Det verste er at jeg har kjent på lettelsen når jeg har fått en føling. Da hadde jeg en grunn til å spise.

Bekymret for konsekvensene

Det å overspise så store mengder mat og søtsaker er naturligvis ikke bra. Spesielt vil vi som har diabetes merke konsekvensene raskt. Den dårlige samvittigheten blir dermed dobbel; for det første burde jeg ikke spise så mye på grunn av diabetesen. For det andre er det ikke bra for noen å spise så mye på en gang. Jeg er bekymret for hva dette kan gjøre med helsen min.

Foto: Emilie Kleven

Foto: Emilie Kleven

Flere grunner til overspising

Som alle andre kjeder også jeg meg i blant. Min løsning på denne kjedsomheten er ofte å spise. Jeg leter i skapene. Noen ganger fordi jeg er lei meg for noe. Eller kanskje bare fordi jeg har lyst på noe. Men, at jeg oppå det hele har diabetes gjør det hele enda mer komplisert. Forholdet man da har til mat kan fort bli ytterligere forkludret. Mat, eller noe søtt, er noe du alltid må ha tilgjengelig. Likevel er det noe du ikke skal ha for mye av.

Mat er følelser

Ingen snakket noensinne med meg om problematikken og balansen mellom diabetes og mat (unntatt at jeg ikke skulle spise sukker). Mat og følelser. Diabetes og følelser. Det var også noe jeg synes var vanskelig å ta opp. Derfor tiet jeg og fortsatte med overspisingen i smug.

Da «trykket» lettet

Dessverre vil et så stort inntak over tid gi utslag. Jeg gikk opp i vekt og følte meg generelt ikke veldig bra. Spisingen gikk også i bølgedaler. Jeg kunne ha perioder der jeg overspiste sjeldent, og omvendt. Det tok noen år, men til slutt tok jeg heldigvis mot til meg. Jeg snakket med noen om hvordan jeg hadde det. Jeg ble mer bevisst på hvorfor jeg følte for å overspise.

Berg-og dalbane

Bilde fra 2013. Her gikk Emilie på en diett kun bestående av rent kjøtt, fisk og egg (såkalt CellReset). Foto: Emilie Kleven.

Bilde fra 2013. Her gikk Emilie på en diett kun bestående av rent kjøtt, fisk og egg (såkalt CellReset). Foto: Emilie Kleven.

Tanker om mat, insulindoser, karbohydrater og blodsukker er en stor del av hverdagen min. Ofte føler jeg at disse tankene tar for mye plass. En årsak til dette er nok at jeg ikke har funnet min vei ennå. Hvordan ønsker jeg å spise? De to siste årene har bare vært en real berg- og dalbane, og maten har bare vært et eneste surr. Jeg hadde en periode hvor ting virkelig var bra. Jeg kuttet kraftig ned på karbohydratene, noe som fungerer veldig bra for meg. Bort med brød, pasta, ris, potet og unødvendig sukker i ukedagene. Jeg spiste likevel noen typer frukt og knekkebrød.

Mot til å ta egne valg

Jeg ønsker å komme tilbake dit. Men, det krever innsats, vilje og bevisste valg. Det krever også mot til å gå sin egen vei og til å stå for de valgene man tar. Diabetes er absolutt en «gyldig» unnskyldning, selv om du ikke skal trenge å forklare og unnskylde valgene du tar. Det er ditt liv, din helse. Likevel tenker jeg, og jeg regner med at vi er flere, alt for mye på hva andre tenker om de valgene vi tar. Hvorfor vi lever og spiser som vi gjør. Det er lett å la seg hemme av dette.

Ønsker mer åpenhet og fokus på diabetes og mat

Jeg jobber med mitt forhold til mat hver eneste dag, og jeg synes det er utrolig vanskelig. Til dels fordi det krever innsats og disiplin, og fordi jeg mangler kunnskap. Begge deler er derimot noe jeg kan gjøre noe med! Jeg merker fortsatt at følinger er en utløsende faktor. Jeg jobber med at dette ikke skal være en inngangsport til å overspise. Det er vanskelig. Heldigvis har jeg en god og åpen dialog med menneskene rundt meg. Det er en stor hjelp for meg i denne prosessen.

1/5 (1 Review)
Del: