Åpenhet rundt diabetes

Åpenhet rundt diabetes

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.
Publisert første gang: 20.06.13 | Sist redigert: 12.03.21
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon

Som det kjente ordtaket sier, så varer ærlighet lengst. Det kan vel også sies om det å ha diabetes? Det å ha åpenhet rundt det at man faktisk har en kronisk sykdom tror jeg er helt essensielt for at både du og de rundt deg skal føle seg trygge.

Åpenhet rundt min diabetes har aldri vært et problem for meg. Jeg ble behandlet akkurat som andre barn, og det er jeg veldig glad for. I tillegg hadde jeg, og har fortsatt, leger som har vært veldig støttende. De kom til og med på skolen min og snakket litt om diabetes. Dette synes jeg var veldig fint og betryggende. Det var jo litt flaut å stå å snakke foran hele klassen om hva denne sykdommen min gikk ut på.

Annonse

LES OGSÅ: Diabetes og kropp, mat og insulin

Stas i begynnelsen

I begynnelsen var det jo litt stas, om jeg kan si det slik. Alle i klassen lurte jo på hva dette var og jeg svarte så godt jeg kunne. Blodsukker og insulindoser ble nøye oppført i en liten bok som lå i sekken. Lærerne mine var informert slik at de kunne følge med og hjelpe med meg.

Oppmerksomhet kommer jo i flere former og det var ikke alltid like morsomt når jeg fikk følinger i klassen, og måtte spise noe søtt jeg hadde liggende i sekken. Dette medførte jo veldig mange blikk og jeg skjønte aldri denne misunnelsen over at jeg fikk spise noe ”godt”. Men, vi var jo så små på den tiden. Barn er ikke i stand til å reflektere over så mye, og ser vel for det meste det som er rett foran nesa på dem- og det var jo nettopp det at jeg fikk spise.

LES OGSÅ: En uforståelig opplevelse med diabetes

Jeg har åpenhet rundt min diabetes

Misunnelse og blikk rundt det at jeg må ta meg noe ved en føling, er noe jeg heldigvis ikke opplever så mye av i dag. Derimot spør folk om jeg har diabetes når de ser at jeg trykker på pumpa eller måler blodsukkeret, eller de spør hva det er for noe og det synes jeg er helt greit og jeg forteller gjerne! Jeg har åpenhet rundt min diabetes, måle blodsukkeret og sette insulin må jeg jo uansett om jeg er hjemme eller sitter på restaurant. Og det er nettopp i slike situasjoner jeg synes insulinpumpa mi er gull verdt! Jeg trenger bare å trykke og det er det nesten ingen som legger merke til. I motsetning til om jeg hadde brukt sprøyter, da jeg måtte forlatt rommet hver gang jeg skulle sette insulin og det er jo ganske ofte! Videre har jeg venninner som er veldig godt kjent med min diabetes. De vet akkurat hva de skal gjøre om jeg skulle få en så kraftig føling at jeg trenger hjelp.

Annonse

LES OGSÅ: Helt passe er best?

Åpenhet rundt diabetes er viktig

Måling av blodsukker både på meg og seg selv synes de er spennende og jeg må le litt når de sammenligner hvem som har ”best” blodsukker. De forundrer seg over at det ikke ligger godt over 10 da de for eksempel har spist en is. Jeg forklarer at for dem så stiger ikke blodsukkeret så mye om de spiser noe søtt siden kroppen deres regulerer det for dem. Men selvfølgelig er ikke alt er like lett å forstå når man ikke har det selv. Derfor er det vår oppgave å fortelle dem hvordan det er. Åpenhet rundt diabetes er viktig! Så ikke være redd for å snakke om din diabetes. Det å informere lærere, elever, venner og kolleger er betryggende og nyttig for alle parter.

Synes du det er greit å fortelle andre om din diabetes?

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
Registrer for nyhetsbrev
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: