Frivillig støttespiller – Jeg er takknemlig for at han holder ut
Et liv sammen med en som har diabetes kan være krevende på flere måter. Men min kjære mann har vært en stor støtte og en reddende engel i mitt liv – og det helt frivillig.
Helt siden jeg fikk diabetes som åtteåring, har den seilt sin egen sjø. Da jeg kom i puberteten kom stadig mer problemer, og det som er kjent for de fleste med diabetes – det velkjente opprøret.
På et tidspunkt levde blodsukkeret mitt sitt eget liv. Jeg nektet å sette insulin. Jeg spiste sjokolade og drakk sukkerfri brus til lunsj.
Langtidsblodsukkeret nådde nye høyder og jeg ville rømme fra kroppen min. Jeg trente mye, spiste lite og drakk mye (på grunn av blodsukkeret). Vekta raste til sjokkerende 38 kilo.
LES OGSÅ: Evnen til å se det positive
Så kom redningen
Så kom den reddende engelen min. Han dro meg opp fra gjørma, satte meg på plass da jeg trengte det og hjalp meg etter hvert med de grusomme (og for han ofte veldig skremmende) nattlige følingene med kramper.
Han er en frivillig støttespiller som har holdt ut med meg uansett.
Det føltes rart at en som hverken var i nærmeste familie eller programforpliktet til det, faktisk sto ved min side hele veien. Da var han kjæresten min, i dag er han min mann.
LES OGSÅ: Åpenhet om diabetesen skaper trygghet for både meg og menneskene rundt meg
Krevende bosituasjon
Et liv sammen med en som har diabetes, kan være krevende på flere måter. Her i huset har blant annet følingene kommet på rad og rekke. Han har etterhvert funnet ut av at å diskutere med meg når blodsukkeret nærmer seg faretruende lavt, er totalt meningsløs.
Samtalen kan utvikle seg omtrent slik:
Han: «Kan du sjekke blodsukkeret ditt?»
Jeg: «Nei!»
Han: «Jeg tror du er lav. Kan du sjekke det?»
Jeg: «Nei, jeg har ikke føling!»
Han finner frem følings-fiks: «Drikk litt av dette!»
Jeg: «Nei!”
Og sånn kan det fortsette. Helt til jeg tilslutt kapitulerer eller finner på andre løsninger. Dessverre har det synkende blodsukkeret en tendens til å ta med seg vettet også. Det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. Eller?
Foto: Privat.
LES OGSÅ: Jeg pleier å si at kona mi har «diabetes type 3»
Ekstrem tålmodighet
Jeg må innrømme at jeg ikke skjønner hvordan han har hold ut med meg og diabetesen min i snart 19 år. Men, jeg er i alle fall umåtelig takknemlig.
Han har hold ut med følinger, sølte brusglass, høye blodsukkerverdier, diabetesrelaterte sykdommer, nattevåk med feber (og tilhørende høyt blodsukker), som ledsager ved legekonsultasjoner, krangling med leger, og så mye, mye mer.
Vi kan konkludere med at listen er lang og han er tålmodig!
Jeg er takknemlig for at han holder ut og hjelper til. Uten han aner jeg ikke hvilken vei hverken jeg eller diabetesen ville tatt.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
