Legen mente jeg var deprimert #1
Å ligge døgnet rundt – dag og natt – med store smerter, var som tortur. Beina brant, det opplevdes like ille som kraftig tannpine. Fastlegen sa etter flere legetimer, at dette var smerter som kom av depresjon, og sendte meg dermed hjem med antidepressive tabletter og henviste meg til psykolog.
Sommeren 2012 ble livet mitt snudd på hodet. Den våren hadde jeg begynt som butikkmedarbeider på den lokale Coop-butikken. Jeg stortrivdes både med jobben og nye kollegaer. Etter skoletid hadde jeg flere arbeidskvelder, og de første to månedene gikk dette veldig fint. Straks sommerferien kom tok jeg på meg alle vakter jeg kunne få.
Hva var disse uforklarlige smertene som aldri gav meg fred?
Smertene kom snikende
Men så kom smertene snikende. Jeg var likevel motivert, hadde gjort en god opptaksprøve på en av Sveriges beste høyskoler med hest, og så frem til tiden videre. Jeg trodde først jeg hadde fått senebetennelse av å gå mye på hardt gulv under arbeidstiden, men da det ble utelukket, søkte jeg rundt etter andre forklaringer.
I løpet av sensommeren ble smertene bare verre. Helt til det sa stopp. Smertene tok fullstendig overhånd og jeg ble sykemeldt fra jobb. Jeg prøvde desperat å dempe den brennende og stikkende følelsen under føttene ved å kjøle de ned, smøre på med smertestillende krem og jeg slukte smertestillende tabletter. Hva var disse uforklarlige smertene som aldri gav meg fred?
Fanget i egen kropp
Jeg var inn og ut fra legekontoret en gang i uka, etterhvert oftere. Fastlegen fant ingen forklaring, men etter mye mas fikk jeg henvisning til både røntgen og MR, for bein og rygg. Ingen funn ble gjort. Selv dro jeg til forskjellige healere og til osteopat, men ingen av disse hadde heller noe å bidra med som gav smertelindring eller forklaring på hva smertene kom av.
Etter få uker raste jeg ned i vekt, mistet menstruasjon og all livsgnist. Jeg lå døgnet rundt med store smerter, var føltes tortur. Beina brant, det opplevdes like ille som kraftig tannpine. Fastlegen sa til slutt at dette var smerter som kom av depresjon, og sendte meg dermed hjem med antidepressive tabletter og henviste meg til psykolog.
Følte meg som en kasteball
Etter én pille fikk jeg totalt sammenbrudd. Jeg gråt og gråt, så ikke noen grunn til å skulle fortsette å kjempe. I mellomtiden var jeg også på sykehuset i Trondheim, men ingen av disse legene tok noen undersøkelser. De gav meg derimot et ark hvor jeg skulle rangere smerten fra 1 til 10, der 10 var utholdelige smerter. Jeg skrev selvfølgelig 10, og slet med å holde igjen tårene.
Under et annet sykehusbesøk fikk jeg totalt sammenbrudd på venterommet, da var smertene så store at jeg ikke klarte å skjule det lengre. Heller ikke da ble jeg tatt på alvor. Jeg følte meg som en kasteball.
Senskade av diabetes i en alder av 20 år
Etter et besøk hos diabetessykepleieren min i Trondheim, fikk jeg endelig hjelp. Hun var sjokkert over hvordan jeg så ut. Det ble gjort tester på nervesystemet mitt, og det viste seg at jeg hadde fått nevropati – en skade på de nervene som består av tynne smertefibre. Jeg fikk smertestillende som hjalp, og for første gang på flere måneder kunne jeg endelig slappe av og ikke minst sove uten forstyrrelser.
Det var selvfølgelig et nederlag å vite at jeg hadde fått senskade av et utfordrende blodsukker. Men jeg var lettet over endelig å ha fått svar. Nå trengte jeg ikke bekymre meg mer for hva smertene kom av. Jeg fikk informasjon om hva som skulle skje videre, og noe av det viktigste var selvfølgelig å få et bedre blodsukker og bygge opp kroppen igjen.
Les også: Å leve med diabetisk nevropati
Kampen for livet og framtiden
Gjennom vinteren og fremover mot 2014 brukte jeg mye tid på å kjempe meg tilbake til livet. Flere ganger så jeg ingen annen utvei enn å ende det hele.
Jeg følte de færreste forsto hverken meg eller smertene jeg hadde, annet enn familien, mine nærmeste venner og mine kjære dyr. Jeg følte meg sviktet av legesystemet, både på grunn av måneder med undersøkelser og feildømming. Når legen gir deg beskjed om at du er deprimert når problemet faktisk er fysisk, er tøft. Kanskje aller verst var det å bli diagnostisert med depresjon når jeg – i hvert fall før smertene dukket opp – var fornøyd med livet og så lyst på fremtiden.
Jeg konfronterte meg selv med valgene jeg hadde; gi opp eller kjempe. Jeg valgte sistnevnte.
Lesogså: Mentaltrening ble min redning
Måtte lære og bære kroppen på nytt
Jeg gikk fra å være en aktiv 20-åring til å kun være i stand til å sitte eller ligge inne. Det føltes som å sitte i fengsel. Jeg klarte ikke være sosial, få ut, og klarte ikke å slappe av. Å være totalt uten muskler og styrke føltes som å lære seg og gå på ny.
På nyåret 2013 tok jeg et oppgjør med meg selv. Jeg konfronterte meg selv med valgene jeg hadde; gi opp eller kjempe. Jeg valgte sistnevnte. Diabetesen ble jeg en gang for alle venn med, jeg ville ikke lenger skjule den.
Foto: Emilie Dalbakk Kviseth. – Trening har alltid vært en stor del av meg, og har i tillegg til ridningen hjulpet meg å bli sterk igjen, både psykisk og fysisk.
Fått en ny sjanse
Etter tre år har jeg fått det hele litt på avstand. Jeg har grått, vært frustrert, følt meg hjelpeløs, svak og ubrukelig. Jeg har også overvunnet mye, lært meg selv å kjenne og å sette pris på livet.
Jeg føler jeg har fått en ny sjanse – en sjanse jeg skal ta godt vare på. Den dag i dag har jeg oppnådd mye som rytter, blitt ferdig med videregående, utdannet hester, vunnet konkurranser, blitt sterkere fysisk og psykisk, fått meg en helt fantastisk kjæreste, begynt å se på utdanning og yrker, og ikke minst – lært meg å ta vare på meg selv, og diabetesen.
Diabetesen ble jeg en gang for alle venn med, jeg ville ikke lenger skjule den.
Skammen er borte
Jeg skammer meg ikke lengre over sykdommen min. Jeg føler meg ikke annerledes, stygg eller rar. I enkelte situasjoner kvier jeg meg fortsatt til å måle og sette sprøyter, selv om jeg vet at ingen dømmer meg eller synes det er merkelig.
Jeg er ikke alene, selv om jeg har følt meg utrolig alene i alle disse år. Med internett kan man komme langt, og man kan lære seg måter å takle utfordringer på. Jeg jobber med meg selv både mentalt og fysisk, både for å bedre livskvalitet, få en bedre framtid og ikke minst være fornøyd med meg selv.
Jeg føler jeg har fått en ny sjanse – en sjanse jeg skal ta godt vare på.
Les del to og tre av Tones historie her.
Les også: Lev mitt liv i fem minutter
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
