Hardt møte nye fysiske aktiviteter

Hardt møte nye fysiske aktiviteter

Marte Haaje Jacobsen
Jeg er født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan.. Studerer nå femte avdeling rettsvitenskap ved UiO, og er lidenskapelig opptatt av å reise.

Hjertet dunket hardt. Svetten rant, og tårene sprutet. Det var totalt panikk rundt henne. Hun ble løftet med makt, hun måtte sitte oppreist, i det minste nok til ikke å sette det i halsen.

Fortvilelsen økte rundt henne

Det hadde aldri vært så dramatisk før, så harde ord, og så mange følelser på en og samme gang. Det var flere armer som prøvde å holde henne oppe samtidig, kroppen klarte ikke å samarbeide. De helte i henne cola, den rant bare ut av munnen igjen. Det prøvde sjokoladepålegg, men det ble også spyttet ut igjen like fort. Ingenting smakte, og fortvilelsen økte rundt henne. Hytta var full av mennesker, barn og foreldre, venner av familien. De fulgte det hele med fortvilede øyne, de ønsket å hjelpe, men heller ikke være i veien.

Men forstår du ikke at hun kan dø, hvis vi ikke får opp blodsukkeret snart?

Falt og reiste seg

Tidligere på dagen hadde de vært i skibakken. Jenta hadde prøvd snowboard for første gang, uten hell. Siden hun var liten hadde hun stått på alpinski, og mestret det godt. Da storebroren fikk nytt snowboard til jul fikk hun overta hans gamle, og hun fikk muligheten til å prøve en helt ny aktivitet. Det hadde vært en enorm påkjenning på kroppen hennes. Følingene kom med jevne mellomrom hele dagen. Hun falt og reiste seg, om og om igjen. De fleste som har lært seg å stå ski eller brett vet at det er krevende.

Dersom man har en diabetes som må ha mye tilsyn og tilføring av karbohydrater i samsvar med den fysiske aktiviteten for å holde blodsukkeret stabilt, i tillegg til at man prøver en ny krevende aktivitet – da byr det på problemer.

Måtte få hjelp

Jenta hadde ikke sjans til å komme seg ned skibakken alene, og måtte få hjelp. Etter én runde på brett, og flere følinger senere startet blodsukkeret å stabilisere seg. Resten av dagen stod hun på ski. Det hadde hun kontroll på, og det krevde derfor ikke så mye av henne.

På kvelden satte hun langtidsinsulin slik hun pleide, og spiste kveldsmat. Kroppen var sliten etter dagens påkjenninger, og da hun ble trøtt tenkte jenta at det var greit å legge seg. Blodsukkeret ble ikke målt etter kveldsmaten var inntatt.

Skum av munnen og kraftige kramper

Et par timer senere hadde de voksne tittet inn på rommet for å se etter jenta. Da hadde hun kraftige kramper, det skummet ut av munnen hennes, og hun lagde såre og fortvilte lyder. Det hele minnet om et epilepsianfall.

Blodsukkeret ble målt, og det var ekstremt lavt. Foreldrene prøvde gjentatte ganger å få kontakt med henne.

Øynene stirret forskrekket, de var vidåpne, hun blunket ikke. Hun stirret, men øynene var som porselen, og foreldrene følte at hun så rett igjennom dem. Det ble jobbet lenge med henne, og jo mer de prøvde, jo mer fortvilet ble de. Blodsukkeret ville ikke gå opp.

Se seg selv som flua på veggen

Jenta fulgte det hele fra utsiden. Det føltes sånn når hun fikk kraftige følinger. Når hun var delvis bevisst fikk hun med seg alt som ble sagt og gjort, men kroppen klarte ikke å gi noen form for respons. Hun så det hele som en flue på veggen. Hun ville så gjerne fortelle at hun hørte de fortvilede ordene deres, at hun fikk med seg hva de gjorde. Men kroppen klarte ikke gjøre som hun ønsket. Det føltes som om kroppen var flere meter fra hodet, og den levde sitt eget liv. ”Er det sånn det er å dø? Sånn det er å stå utenfor å se de du er glad i kjempe for deg, men du klarer ikke gi noe tilbake?”.

Jeg vil ikke dø, jeg vil ikke dø!

Ordene rant ut av henne, samtidig som tårene sprutet. Hun begynte å hyperventilere, pustet fort og ukontrollert. Følte at hun ble kvalt. Foreldrene begynte å trøste henne. De pustet lettet ut, de hadde fått kontakt med henne, og visste at det nå kom til å gå bra. Blodsukkeret hadde endelig begynt å reagere etter timer med intens jobbing med å få det opp.

Da dette skjedde gikk jeg siste året på barneskolen, og jeg var 12 år gammel. Det var den første erfaringen jeg og mine nærmeste fikk med ekstremt lave blodsukkerverdier som ikke ville opp, uansett hvor mye sukker som ble tilført.

Etter den hendelsen la jeg snøbrettet i garasjen. Nå holder meg til alpinski, som jeg vet hvordan kroppen reagerer på. Sykdommen kan ikke ødelegge all vinteraktivitet!

Accu-Chek Guide & mySugr
0/5 (0 Reviews)
Del: