Bussturen – historien om min første kraftige føling
Kroppen var tung og rar, tungen prikket. Jeg var rundt 7 år gammel, og jeg husker at jeg var redd.
Skoleklokkene ringte. Høyt. Klokken viste 14.00, og skoledagen var over. Jenta slet med å holde orden på alle tingene sine. Skolesekken hang løst over skuldrene, og holdt stadig på å falle av. Jakken falt i bakken flere ganger. Hun prøvde så godt hun kunne og få med seg alt, og samtidig rekke skolebussen hjem.
Skolissen gikk opp, og hun tråkket på den. Hun snublet, og mistet det hun bar på.
LES OGSÅ: En annerledes skolehverdag
Frustrasjonen var så stor. Kroppen lystret ikke, hun ville så gjerne plukke opp alt, og komme seg videre. Men kroppen ville ikke høre, og hun mistet balansen gjentatte ganger. Da hun kom seg på bena igjen gikk hun rett inn i moren til en venninne. Hun spurte om det gikk bra med jenta, og stusset litt over at hun virket så fraværende. Jenta som alltid var glad og fornøyd, virket annerledes. Likevel gikk hun videre da jenta sa det gikk fint.
Hun var svimmel, tungen prikket, og hun ble søvnig. Å komme seg til bussen var det eneste hun tenkte på. Hun ville ikke å bli igjen på skolen. Hvordan skulle hun da komme seg hjem?
Ingen smak av honning
«Marte? Kan du høre oss? Marte? Er du her?». Hun kjente igjen stemmen. Det var noe nært og kjent med den. Hun hadde hørt den utallige ganger før. Den mørke stemmen snakket trygt og rolig til henne. Likevel var hun ikke rolig. Hun forstod virkelig ingenting.
Hun klarte ikke åpne øynene, kroppen var tung og rar. Jenta var redd, gråten satt i halsen. Stemmen tilhørte ingen i familien, men mannen i nabohuset. «Marte, det går fint! Du klarer deg så bra.» Han strøk henne over hodet.
Hun kjente smaken av honning. Den var seigt og klissete, smakte søtt og ekkelt. Smaken hadde hun kjent mange ganger før. Hun hadde ikke lenger noen gode assosiasjoner til den søte konsistensen som vanligvis ble brukt på brødskiven. Smaken forbandt hun med sykdommen sin.
LES OGSÅ: Føling nå igjen? Her er et knippe mulige årsaker
Besteforeldre til unsetning
Hun hørte lyden av bilhjul mot grusen på gårdsplassen, bildører som lukket seg opp, og stemmer hun kjente enda bedre. «Marte, bestemor og bestefar er her nå». Da kom gråten. Hun hadde vært redd så lenge, nå strømmet tårene på. Det skjedde da hun hadde kraftige følinger, og ikke forstod helt hva som foregikk med kroppen. Besteforeldrene trøstet jenta, og tok henne med seg hjem da hun begynte å komme til seg selv igjen.
Jenta ble fortalt at hun hadde hatt en kraftig føling, og besteforeldrene hadde vært redde for henne. Denne dagen skulle jenta ta bussen til besteforeldrene, men da hun ikke gikk av bussen sammen med storebroren, forstod de at det var noe som ikke stemte.
Stolt og glad skolejente, klar til å ta buss hjem fra skolen.
De ringte til morens jobb, og det ble fortalt at jenta skulle tatt bussen som avtalt. Moren fikk panikk, ringte til både skolen og SFO.
Det ble igangsatt en stor leteaksjon, men ingen fant jenta noe sted. De var fra seg av bekymring, og ringte de som kunne vite noe. Da moren ringte busselskapet fikk hun endelig svar på hvor jenta befant seg.
LES OGSÅ: Dette bør du kunne om behandling av insulinsjokk
Jenta bakerst i bussen
Hun hadde gått på feil buss etter skoletid, og plassert seg bakerst i bussen. Etter hvert hadde hun begynt å gråte, og de andre barna i bussen hadde fortalt det til bussjåføren. Han spurte om de andre barna visste hvem jenta var, og en gutt fortalte at jenta ikke tilhørte bussen de befant seg på.
Bussjåføren hadde tatt med seg jenta hjem, og ble senere fortalt hvor han kunne levere henne. Naboen hadde deretter tatt seg av henne, frem til besteforeldrene kom for å hente.
LES OGSÅ: Har type 2 diabetes – fikk skremmende føling
Den første følingen
Dette er historien om min første kraftige føling, som jeg kan huske. Tankene har vært mange rundt denne hendelsen, både hos meg, og de som opplevde det. Jeg vokste opp i en liten bygd, hvor alle kjenner alle, og heldigvis var det noen av barna som visste hvem jeg var. Bussjåføren var fra samme bygd, og tok ansvar for barna han kjørte.
Det endte heldigvis godt, og uten for store mén i ettertid. Men det er ikke sikkert det hadde vært tilfelle om jeg vokste opp i en større by, eller eventuelt måtte gå hjem fra skolen.
Jeg er takknemlig for at vi mennesker er bygget opp slik at vi hjelper når vi ser noen har behov for det, selv om vi kanskje ikke kjenner personen som har behov for hjelpen.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
