Å løpe halvbirken med diabetes type 1 (Del 2)
Jeg skal ikke legge skjul på at diabetesen var en ekstra utfordring og stressfaktor for meg. Men det meste er også mulig med diabetes type 1, det krever bare litt ekstra innsats.
Klokka 10.05 gikk startskuddet og vi var i gang! Vi havnet raskt midt i puljen – ikke var vi treigest og ikke raskest. Helt greit! Vi løp i et tempo vi tenkte vi skulle klare holde en stund og fulgte med på klokkene våre. Det var kupert terreng og masse folk. Plutselig gikk det opp, så ned, sti med røtter og steiner. Noen steder var det veldig vått og lagt ned planker som man måtte løpe på.
Etter vi hadde løpt noen kilometer følte jeg behov for å sjekke blodsukkeret. Det lå da på 6, helt perfekt! Jeg følte meg i god form og fortsatte en stund til. Jeg minnes at på rundt 8 kilometer, sjekket jeg blodsukkeret igjen og det hadde da begynt å gå nedover. Jeg spiste derfor et par seigmenn.
Ble mett på seigmenn
Da vi hadde løpt rundt 10 km, som er da jeg vanligvis pleier være ferdig med løpeturene mine, sjekket jeg igjen. Blodsukkeret tilsa jeg måtte ta et par seigmenn til. Jeg merket at det å få i seg litt sukker i tillegg til å få opp blodsukkeret også ga meg litt ekstra energi til å løpe.
På vannstasjonene underveis i løypa drakk jeg godt, men spiste ikke noe. På turen så jeg to stykker som også hadde diabetesutstyr på kroppen, dette motiverte og imponerte meg. Da vi endelig kom i mål etter 12 kilometer gjennom skogen, var jeg lettet og mett på seigmenn. Jeg takket pent nei til både pølse, vørterøl og redbull med sukker, men litt potetgull og en proteinbar smakte godt.
LES OGSÅ: Trening og hverdagsaktivitet som småbarnsforelder
Krever litt mer innsats når man har diabetes
Jeg vil si at det å løpe Halvbirken alt i alt var en god opplevelse. Veldig bra arrangement, god stemning og masse spreke folk! Likevel skal jeg ikke legge skjul på at diabetesen uten tvil var en ekstra utfordring og stressfaktor for meg. Spesielt kjente jeg på det at jeg måtte spise en del før og underveis for å ha kontroll på blodsukkeret. Det var litt slitsomt, og jeg ble ganske mett etter hvert. Det føltes kanskje litt som at «vinninga gikk opp i spinninga».
Jeg vil absolutt fortsette med løpeturene mine, for det er noe jeg finner mye glede i og har også funnet en god balanse med blodsukkeret. Men om det blir mange slike løp på meg i fremtiden er jeg derimot usikker på. Kanskje det blir bedre med nervene om man deltar flere ganger.
For meg tror jeg likevel de ytre faktorene at jeg ikke har kontrollen selv over når og hvor jeg skal løpe, at det er masse folk og at man ønsker prestere, vil påvirke blodsukkeret i form av stress og gjøre det mer vanskelig for meg å ha like god kontroll som når jeg løper alene.
Tross alt vil jeg oppmuntre alle, diabetes eller ei, om man drømmer om å delta i et løp om å melde seg på. Her var det folk i alle fasonger og løpeform. Det meste er også mulig med diabetes type 1, det krever bare litt ekstra innsats. Så får man selv ta en vurdering om man synes det er verdt det.
LES OGSÅ: En bærekraftig livsstilsendring
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.