Ved hvilken alder er det best å få påvist diabetes?
Diabetes type 1 påvises i alle aldre gjennom livet. Likevel er det høyest forekomst av nydiagnostiserte blant barn og unge. Selv var jeg nesten 17 år da jeg fikk påvist sykdommen, og fikk høre at jeg var i det øvre sjiktet av de med nyoppdaget diabetes type 1. I det siste har jeg tenkt mye på hvilken alder jeg helst kunne tenkt meg å ha vært i da jeg gikk påvist sykdommen.
Først har jeg reflektert rundt overskriften her. For jeg mener at ord som «bra» og «best» egentlig ikke hører hjemme i samme setning som ordet «diabetes». Selv om man lærer mye om sin egen kropp, tror jeg alle som lever med sykdommen er enig om at det aldri er noe bra med å få diabetes, så misforstå meg rett.
Jeg kom over en artikkel for en liten stund tilbake som omhandlet vanlige sykdommer som gjerne kommer i tillegg til diabetesdiagnosen. Blodsukkeret styrer svært mange vitale funksjoner i kroppen, så det er ikke uvanlig at en slik diagnose også kan dra med seg mye ekstra. Blant vanlige kroniske sykdommer som ofte forekommer i kombinasjon med diabetes finner vi flere mage- og tarmproblemer som cøliaki og crohns sykdom. I alle mine år med diabetes har jeg fryktet førstnevnte enormt, men har bank i bordet med mine 31 år heldigvis ikke fått påvist cøliaki ennå. Kanskje skyldes det at jeg fikk påvist sykdommen relativt sent?
Jo yngre, desto større risiko
I artikkelen kunne jeg lese at barn som får påvist diabetes, gjerne før 10-års alder, har høyest risiko for også å få påvist sykdommer som cøliaki og crohns. Det kan også oppstå senere i livet, men forekomsten er helt klart høyest hos de yngste. Med andre ord er jeg sånn sett glad for at jeg ikke er født med diabetes, eller fikk påvist diabetes i veldig ung alder.
Likevel kjenner jeg på fordeler og ulemper ved det at jeg var 17 år da jeg fikk påvist sykdommen. Jeg husker jo livet som frisk veldig godt og har på den måten følt veldig mye på urettferdighet. Hvorfor akkurat meg? Og hvorfor måtte diagnosen legge så store begrensninger på livet? Kunne noen av begrensningene vært unngått om jeg hadde vært født med diabetes?
Drømmer tilbake til tiden som frisk
Jeg dagdrømmer mye tilbake til barne- og ungdomsårene mine. Da jeg knapt visste hva diabetes var og mat var noe annet enn antall gram karbohydrater opp mot mengde insulin, opphøyd i aktivitetsnivå og andre faktorer som kan påvirke blodsukkeret. Samtidig er det en ambivalent følelse. Jeg savner livet som frisk, men kunne denne sorgen vært lettere om jeg ikke visste bedre? Altså at jeg hadde vært født med diabetes eller fått det påvist som baby. Da hadde jeg jo vært lært opp til at diabetes er «normalen» og jeg ville ikke visst hva et liv som helt frisk innebærer. Da ville mat og insulin ha måttet gå på automatikk fra dag én.
Men så var det tilbake til overskriften min da. For hvis en medfødt diagnose også ville ført med seg andre sykdommer i tillegg, tar jeg heller et senere sykdomsutbrudd hundre av hundre ganger. I tillegg har jeg hørt mye om hvor vanskelig det kan være å få barn til å akseptere sykdommen sin, samtidig som nåler og stikk blir ens største frykt. Jeg slapp også unna de verste pubertetsårene med mye hormoner og alt det fører med seg oppå en diabetesdiagnose.
Det finnes nok ingen fasit på når det er best å få diabetes type 1, og ettersom vi aldri får vite, får vi heller ikke noe svar på spørsmålet. Men jeg tenker likevel veldig mye på det. Når ville jeg helst fått påvist diabetes?
LES OGSÅ: Tips til deg som skal flytte for deg selv
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
