Uten insulin i timevis (del 1 av 2)
De fleste med diabetes type 1, bruker minst ett hjelpemiddel som går på batteri i behandlingen sin. Selv bruker jeg en insulinpumpe, som får strøm fra et AA-batteri. Pumpen varsler i god tid når det begynner å bli lite batteri igjen. Dette skjer mange
timer før batteriet faktisk går tomt, og det kommer flere påminnelser før strømmen ryker. Selv har jeg tenkt at det er fint å benytte batteriene lengst mulig, slik at man ikke sløser. Smart? Ja. Lurt å gjøre? Nei. Her er hvorfor.
Som nevnt bruker veldig mange av hjelpemidlene våre strøm. Insulinpumper, blodsukkerapparater, sensorer og smarte insulinpenner har alle behov for strøm. Jeg har enda ikke sett et blodsukkerapparat med solcellepanel slik man har på en kalkulator, selv om det kanskje ikke hadde vært så dumt? Det er i alle fall helt sikkert at diabetikere er helt avhengig av strøm.
Glemte batteriene
Et batteri til insulinpumpen min varer rundt fire uker, og den varsler i god tid før batteriet er tomt. Som vanlig kom dette varselet akkurat når jeg var opptatt med noe. “Jeg skifter litt etterpå”, tenkte jeg. Så gikk timene. “Jeg tar det før jeg legger meg”. Du skjønner kanskje hva som skjedde? Kvelden kom, og jeg glemte batteriene. I løpet av noen minutter sov jeg tungt. Alarmene ulte nok i vei, uten noen særlig reaksjon. Insulinpumpen jeg bruker har veldig lav lyd på alarmene, selv når volumet er skrudd til maks.
Klokken 01:32 gikk pumpen tom for strøm. Insulinet sluttet å dryppe, søvnen fortsatte. Vekkerklokken bråker og skriker. Klokken er 05:50. I fire timer og atten minutter har jeg vært helt uten insulintilførsel, og enda litt lenger enn det. Klokken ett på natta var nemlig blodsukkeret lavt, og pumpen hadde stoppet å gi insulin.
LES OGSÅ: Det er ikke alt som er logisk innen diabetesbehandling
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
