Når sensoren ikke tåler sol og sommer
I sommer dro jeg til Kypros med et sterkt ønske om å senke skuldrene. Sol, varme, late dager ved bassenget og i sjøen – det var alt jeg hadde sett for meg. Med blodsukkermåleren på plass følte jeg meg trygg på at diabetesen kunne holdes i sjakk uten å stjele for mye oppmerksomhet.
Men virkeligheten ble annerledes. Allerede de første dagene merket jeg at sensoren ikke ville sitte. Den løsnet i varmen, og klorvannet og saltvannet gjorde bare vondt verre. Plutselig sto jeg der midt i ferien og måtte bytte sensor langt oftere enn planlagt, faktisk daglig. Jeg ble stresset og måtte ta noen valg for resten av ferien.
Facebook-gruppe
Jeg gikk til det skrittet at jeg spurte i en lukket Facebook-gruppe jeg er medlem av, om det var noen med samme blodsukkermåler som var på Kypros. Da hadde jeg tatt i bruk den siste jeg hadde med meg. Det var dessverre ingen som svarte på det Facebook-innlegget. Jeg sjekket også med apoteket om det var mulig å få tak i den jeg brukte, men de hadde verken den eller det merket jeg brukte. Jeg måtte derfor forholde meg til at det utstyret jeg hadde med meg, var det jeg hadde resten av ferien. Jeg hadde selvsagt med vanlig blodsukkerapparat og utstyr til det. Men når man er vant til kontinuerlig blodsukkermåler, er det nesten som å gå tilbake til middelalderen å ta i bruk blodsukkerapparat. Ikke minst er det mer stress i forhold til blodsukkersvingninger på natten.
Fra frustrasjon til fortvilelse
Jeg endte med å droppe bading halve ferien. Det var ganske kjipt for temperaturen var opp mot 40 grader og bading var nesten nødvendig. Jeg la meg heller i skyggen og duppet meg opp til livet slik at sensoren ikke var under vann. Jeg var ganske stresset for at den siste også skulle falle av og var også forsiktig med å smøre solkrem rundt den.
Denne opplevelsen ble en sterk påminnelse om hvor avhengig jeg er av teknologien som følger meg i hverdagen med diabetes. Når den fungerer, gir den meg frihet og trygghet. Når den svikter, kjenner jeg på sårbarheten – og hvor fort feriefølelsen kan forsvinne. Jeg hadde med fire (!) ekstra sensorer og de ble brukt alle sammen. Den siste tapet jeg fast i tillegg til at jeg unngikk å bade de siste dagene.
Neste gang
Neste ferie i varmen tar jeg med ekstra plaster, mer utstyr og kanskje en bedre plan for sol og bading. Men denne sommeren på Kypros vil jeg nok alltid huske som ferien der sensoren ikke spilte på lag med sol, klor og varme – og hvor jeg lærte på den harde måten hvor mye en liten sensor kan bety. Jeg er selvsagt utrolig takknemlig for at teknologien har kommet så langt som den har. Men samtidig håper jeg det kommer enda mer brukervennlige løsninger i fremtiden. Det må være lov å håpe!
LES OGSÅ: Når teknikken svikter
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
