Et ærlig innblikk: Frykten for lave og høye blodsukkerverdier
Jeg har hatt diabetes type 1 i over 13 år og begynner dermed å få litt fartstid innen feltet. Tross erfaring er det visse ting som ikke nødvendigvis blir lettere å håndtere med årene. Det gjelder blant annet frykten for lavt og ustabilt blodsukker. Her er min ærlige refleksjon rundt dette.
Jeg er redd for å få alvorlige følinger. Det har tatt tid å innse at det er en frykt, og noe jeg ubevisst har unngått ved å holde blodsukkeret høyere enn det bør være i hverdagen. Redselen minsker betraktelig når jeg har en person jeg er trygg på ved min side, som regel mannen min. Tryggheten kommer av at jeg har en som minner meg på å drikke eller spise noe søtt, og som i de mest alvorlige tilfellene kan hjelpe meg med det. De skumleste opplevelsene mine er det han som har berget meg gjennom.
Senkomplikasjoner
Jeg har også en iboende frykt for senkomplikasjoner, som kanskje ikke er så unormalt for en med diabetes. Jeg er ikke redd for blodsukkersvingninger i seg selv, men for den potensielle konsekvensen av det. Denne frykten, i motsetning til den for føling, er verre å gjøre noe med fordi det er en usikkerhet som ikke kan sikres på noe vis. Redselen har blitt spesielt forsterket etter jeg ble mor. Jeg vil være der for barna mine så lenge som mulig, så tanken på høyt langtidsblodsukker, åreforkalkninger og Alzheimers (satt på spissen, men fortsatt ikke et urealistisk scenario) skremmer meg.
Skal frykten styre motivasjonen?
Jeg har aldri hatt bedre blodsukker enn under mine svangerskap. Etter første svangerskap var det så deilig når babyen endelig var ute, for da trengte jeg ikke å være like streng med reguleringen. Jeg kunne endelig slippe tøylene litt, men da kom selvsagt blodsukkeret på avveie igjen etter kort tid. Nå som jeg er gravid for andre gang funderer jeg på hvordan jeg skal klare å opprettholde samme motivasjon for et godt langtidsblodsukker etter barnet er født også. Skal jeg la frykten for senkomplikasjoner styre valgene jeg tar? Håpe at motivasjonen fortsetter å holde seg på topp i barselboblen og etterpå? Eller må jeg bare bestemme meg, her og nå, for å ta ansvar for fremtiden min, uavhengig av om jeg er gravid eller ikke.
Frykten kan være en drivkraft, men jeg mener det er viktig å finne balansen mellom å leve med sykdommen, og ikke for den. Det som jeg merker hjelper, er å snakke høyt om frykten. Den blir på en måte mer ufarliggjort da og mindre skummel, noe som kan være frigjørende. Om du kjenner deg igjen, vil jeg anbefale å dele dine opplevelser og tanker med noen du er trygg på. Noen ganger er det å si tankene sine høyt nok til å føle seg 20 kg lettere, og på den måten gjøre det enklere å ta noen skritt framover i riktig retning.
LES OGSÅ: På dårlige dager må vi huske på de gode
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
