Vekten er mitt evige problem (Del 1)

Vekten er mitt evige problem (Del 1)

Marte Haaje Jacobsen
Født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan. Utdannet jurist, og lidenskapelig opptatt av å reise.
Publisert første gang: 30.11.23 | Sist redigert: 04.12.23

Jeg har alltid hatt utfordringer med vekten min, og endelig turte jeg å be helsevesenet om hjelp. Men på grunn av mine blodsukkerverdier er det visst ikke så lett å få hjelp likevel. Er vekten mitt evige problem?

Familien min er, og har alltid vært, normalvektige. Det har derfor vært en stor psykisk påkjenning for min del å ikke være lik dem når det kommer til kropp. Det å aldri føle meg «god nok» har vært et problem for meg i alle år, og har ødelagt enormt mye for meg. Familie og venner har alltid forsøkt å gi tilbakemeldinger på at jeg er faktisk er god nok, og at jeg skal være stolt av den jeg er og alt jeg får til.

Annonse

Likevel spiller det ikke så stor rolle hva alle andre sier, når jeg ikke har klart å se de samme tingene selv.

Passer ikke inn i en typisk boks

Det satt langt inne for min del å be om hjelp til å gå ned i vekt, og dessverre ble jeg møtt med lite samarbeidsvilje på sykehuset. Ettersom jeg har mine utfordringer med å forholde meg til helsepersonell flere timer over en lengre periode, sa jeg klart i fra at det ville bli utfordrende å følge et typisk løp for de som går ned i vekt.

Jeg har bekjente som har fått hjelp av overvekts-poliklinikken, og jeg vet at det kan være en stor psykisk påkjenning. For min del ville den påkjenningen med gjentatte timer over mange uker, til ulike behandlere, virke mot sin hensikt. På det stedet jeg er mentalt vedrørende helsepersonell, ville jeg nok mest sannsynlig ikke klart å gjennomføre et slikt kurs.

LES OGSÅ: Diabetes og spiseforstyrrelser – insulinslanking har aldri vært aktuelt

Ville de gi meg muligheten til å få behandling utenfor boksen?

Jeg ba derfor om at jeg kunne få behandling utenfor det typiske behandlingsopplegget de normalt tilbyr, spesielt ettersom jeg aldri har ønsket slankeoperasjon. Da jeg ba om å få resept på en av de nyeste slankemedisinene på markedet, fikk jeg bastant nei. Ettersom jeg har slitt med lave blodsukkerverdier i mange år, var de ikke villige til å gi meg den sjansen.

Annonse

Dersom de skulle godkjenne meg for dette, ville det kreve enormt mye oppfølging, og de hadde uansett ikke tro på at det ville være en god løsning for min del. Nok en gang mistet jeg motet… Jeg forstod virkelig ikke hvorfor det skulle være så vanskelig å få den hjelpen jeg hadde behov for og ønsket så sårt.

LES OGSÅ: Når det blir vondt å be om hjelp

Møter motstand på grunn av blodsukkeret

Igjen ble mine utfordringer med lavt blodsukker brukt som en unnskyldning, men det ble ikke gitt noen forslag til hvordan jeg skulle få det under kontroll. Det skal sies at jeg gjentatte ganger forsøkte å si at jeg har blodsukkeret under kontroll i dag, da livet mitt er stabilt. Og det stresset jeg opplever i hverdagen og spesielt i sammenheng med jobben, er noe jeg klarer å håndtere.

Ettersom jeg har såpass godt (eller lavt om du vil) langtidsblodsukker, ble dette brukt imot meg som en årsak til at de ikke kunne hjelpe meg. De trodde rett og slett ikke på at jeg i dag har relativt god kontroll på blodsukkeret, og sjeldent får lavt blodsukker. Jeg informerte også om at jeg har vært vektstabil de siste 4 årene, som betyr at jeg etter endt studietid og etter at jeg ble trygg i jobben min, har klart å håndtere min egen helse ganske godt. 

Det er frustrerende å møte denne motstanden fra helsevesenet, når det eneste jeg ønsker er å få det bedre og få bedre helse, slik at jeg kan leve et godt og langt liv.

LES OGSÅ: Gode forbilder kommer i alle størrelser

Rykker tilbake til start – kan fastlegen hjelpe meg?

Det ble ikke gitt et eneste tips til hvordan jeg kunne få til dette på egenhånd, eller hva som måtte til for at de skulle hjelpe meg. Jeg sa jeg var villig til å starte opp med både pumpe og sensor, og eventuelt tett oppfølging via telefonsamtaler eller lignende.

Etter hvert sa diabeteslegen «du kan jo alltids få hjelp av fastlegen din, men du ender nok opp hit til slutt likevel. Det er sjeldent at fastleger klarer å hjelpe med overvekt på den måten vi kan.»

Med den arrogante uttalelsen i bakhodet gjorde jeg nettopp det – kontaktet fastlegen for å få hjelp. En svært hyggelig mann jeg har hatt lite kontakt med tidligere, og derfor var veldig nervøs for å fortelle min historie til. Hvordan det gikk vil jeg fortelle mer om i mitt neste innlegg.

NB! Innlegget er skrevet av en ekstern forfatter som er ansvarlig for sitt innhold, og gir uttrykk for egne meninger, holdninger og opplevelser.

LES OGSÅ: Gode hverdagsvaner er det viktigste for diabetesen

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
Registrer for nyhetsbrev
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: