Trygghetsbehov

Trygghetsbehov

Elisabeth Karina Larsen Nordvik
Født i 1974, opprinnelig fra Finnsnes, men bor i Tromsø. Hadde svangerskapsdiabetes i 1998/99 som utviklet seg til diabetes type 1. Fikk etter 17 år vite at jeg hadde LADA i grunnen på min diabetes. 2 barn og ett barnebarn. Er utdannet spesialpedagog, men jobber nå som personalkonsulent. Har alltid vært ”flink pike” og møtte nesten veggen i oktober 2018. Var sykemeldt frem til april 2020 og har innsett hva en kronisk sykdom kan medføre etter et langt liv med diabetes, både fysisk og psykisk. Brenner for økt kunnskap og åpenhet rundt diabetes!
Publisert første gang: 05.02.23

Alle har grunnleggende elementære behov man må få dekket for å overleve. Dette er det gjort mye forskning på. Har vi med diabetes større behov når det kommer til for eksempel trygghetsbehov?

Jeg har alltid hatt et stort behov for å føle trygghet. Både hjemme, på fritiden, rundt venner og på jobb. Det er ikke nytt. Det er et iboende behov som alle mennesker har i ulik grad.

Annonse

Mitt ståsted

La meg forklare fra mitt ståsted: Trygghetsbehovet mitt utarter seg i den forstand at jeg har behov for stabilitet og forutsigbarhet. Kanskje spesielt etter at jeg fikk diabetes. Man kan undre på hvorfor, men jeg tror jeg vet svaret.

Jeg har alltid hatt et stort kontrollbehov, spesielt for de ting som omhandler meg selv. Å bli kronisk syk skapte en ustabilitet i meg, jeg mistet kontrollen over meg selv.

Mistet jeg kontrollen over meg selv, eller var det bare i mine tanker at jeg følte at jeg mistet kontrollen? Mest sannsynlig det siste.

Selvstendig

Jeg har alltid vært veldig selvstendig og det kan man selvsagt også være med diabetes. Likevel er det noen faktorer som gjør at jeg blir litt avhengig av andre, uansett hvor selvstendig jeg er.

Hadde jeg bodd alene og kanskje ikke dukket opp på jobb en dag, hadde jeg blitt etterlyst da av mine kollegaer? Jeg hadde nok det. Poenget mitt er at jeg, med min diabetes, trenger å vite at noen har innsikt i min sykdom. Noen som kan være tilstedeværende i perioder hvor jeg kanskje trenger en ekstra trygghet fordi blodsukkeret ikke oppfører seg slik det burde.

Annonse

Blir jeg uselvstendig da? Er mitt trygghetsbehov av en slik art at jeg ikke klarer meg selv fordi jeg trenger denne tryggheten, stabiliteten og forutsigbarheten?

Jeg har gått mange runder i meg selv og kommet frem til at det handler ikke om at jeg ikke er selvstendig. For det er jeg! Jeg takler det meste selv og har ikke behov for «bistand» fra andre for at hverdagen min skal være grei.

LES OGSÅ: Gode forbilder med diabetes

Tryggheten i å vite

Det jeg har behov for er å vite at noen ville ha etterlyst meg, noen vil ta kontakt om jeg går utenfor mine rutiner, som for eksempel og ikke dukke opp på jobb.

Gjør man dette med også friske personer, altså kontakter de om de ikke kommer på jobb som avtalt? Ja, man gjør jo det. Man kontakter jo personen om man opplever at de ikke kommer slik de vanligvis gjør.

Jeg har et større trygghetsbehov

Dette blir kanskje ekstra forsterket når man har diabetes. Behovet for å vite at man kan være trygg på at noen ville ha prøvd å kontakte meg om jeg ikke dukket opp som avtalt. Med andre ord så har jeg et større trygghetsbehov enn hva jeg tror jeg ville ha hatt behov for dersom jeg ikke hadde diabetes.

Det er en anerkjennelse for meg selv, som igjen har vært en lang vei å gå for å innrømme. Men igjen, det handler ikke om selvstendighet. Det handler om trygghet. En slik trygghet som gjør at man ikke føler man blir en belastning for andre. Men at andre kanskje tenker den tanken ekstra om de ikke hører fra meg, eller at jeg ikke dukker opp.

LES OGSÅ: Slik ser min hverdag med diabetes ut

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: