Et halvt år på egne ben

Et halvt år på egne ben

Kristi Herje Haga
Kristi har hatt diabetes type 1 siden 2006. Hun er mamma til to gutter – Oliver (født i 2004) og Martinus (født i 2009). Kristi er opptatt av hvordan trening og kosthold positivt påvirker hennes mestring av diabetes.
Publisert første gang: 13.11.22

I november er det et halvt år siden jeg flyttet for meg selv før første gang siden jeg fikk diabetes for 16 år siden. Hvordan har det gått?

I åtte år har jeg bodd sammen med min søster Guro og våre til sammen fem barn. Åtte flotte år med samhold, trygghet og sosialt fellesskap. Før det bodde jeg sammen med min eksmann og har aldri bodd alene etter jeg fikk diabetes. For meg har det vært en trygghet å bo sammen med andre voksne i tilfelle noe alvorlig skulle skje. Heldigvis har det ikke vært noen alvorlige episoder, men tryggheten har vært veldig god å ha.

Annonse

Stress

Det har vært stressfylte måneder. Jeg har pusset opp mitt nye bosted samtidig som barn og jeg har bodd der. Det har vært kaos med støv, arbeidere inn og ut av leiligheten, få møbler og lite «bovennlig». Jeg har til tider vært stresset både av omgivelsene og av at ting står på «to-do»-lista. Blodsukkeret har gått mer opp og ned enn vanlig i denne perioden, og det har vært mye å korrigere både med insulin og mat. Jeg har kjent på mindre energi og tror det har sammenheng med blodsukkeret som svinger mer enn normalt. Jeg har prøvd å trene som normalt, men det har vært dager der energien rett og slett har vært for lav.

Redsel

Jeg har ikke vært redd for føling når jeg er alene, særlig på natten. Dette er en av de tingene jeg var mest bekymret for da jeg flyttet for meg selv. Det har gått overraskende bra selv om det selvsagt har vært mange netter med lavt blodsukker. Jeg er stort sett flink til å huske å ha følingsmat på nattbordet. Og hvis jeg glemmer det så er kjøkkenet rett utenfor soverommet. Jeg har nok hatt flere nattlige følinger de siste månedene, men det tror jeg kommer av stress grunnet oppussing. Vi slet også i flere måneder med å selge huset vi bodde i. Det påvirket nok også blodsukkeret grunnet indre stress og uro.

LES OGSÅ: Jeg levde et dobbeltliv

Normal hverdag

Et halvt år etter at jeg flyttet for meg selv, begynner hverdagen i den nye leiligheten å stabilisere seg. Jeg er vant til å være mer alene og er trygg i det nye. Faktisk har jeg blitt kjent med en nabo som også har diabetes. Han har hatt det mye kortere enn meg og vi har delt erfaringer på godt og vondt. Barna mine bor hos meg annenhver uke slik som de gjorde før. De tenker nok minimalt på at jeg har diabetes og er redde for at det skal skje meg noe. Men det er selvsagt litt mer trygt de ukene de er her, i tilfelle noe skal skje med meg.

Fremtiden

Alt i alt føler jeg meg trygg i den nye livssituasjonen. Jeg vet at diabetes er en sykdom som kan utvikle seg og jeg forberedt på at det kan komme større utfordringer som kan kreve mye av meg. Enn så lenge velger jeg å nyte at jeg greier meg på egen hånd og at jeg har en god hverdag med min diabetes.

Annonse

LES OGSÅ: Flyttekaos

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
0/5 (0 Reviews)
Del: