Langdistansetur med diabetes i bagasjen

Langdistansetur med diabetes i bagasjen

Frida Rasch
Født i 1994 og oppvokst i Bergen. Jeg bor nå i Nittedal sammen med samboer og hund, er utdannet siviløkonom og jobber som digital analytiker. Da jeg fikk diabetes type 1 i 2020 var jeg 25 år, og visste ingenting om sykdommen. Siden den gang har jeg hatt en bratt læringskurve, og fått en økt tørst etter å lære andre om den og.
Publisert første gang: 12.06.22

Min første langdistansetur etter jeg ble diagnostisert med diabetes var til San Francisco. Hele familien skulle reise for å feire jul i min brors hjem. Bortsett fra å sørge for at jeg pakket nok utstyr, tok jeg ingen andre ekstraordinære hensyn til diabetesen. Det skulle vise seg å være feil valg, og har lært meg at jeg neste gang må planlegge bedre.

Da jeg reiste til San Francisco fra Oslo i slutten av desember var det 9 timers tidsforskjell mellom byene. Jeg hadde pakket mer enn nok av sprøytespisser, kort- og langtidsvirkende insulin, CGM (kontinuerlig glukosemålere). I tillegg hadde jeg pakket vesken med utstyr for manuell glukosemåling, som jeg alltid tar med meg på reiser som reserve dersom CGM’en streiker eller faller av.

Registrer for nyhetsbrev

Mens jeg satt på langdistanseflyet fra München ringte en alarm på telefonen min. Klokken var 21, og det var på tide å injisere min daglige dose med langtidsvirkende insulin. Så kom jeg på at når jeg lander om noen timer vil ikke klokken da ha blitt 21 enda en gang? Når skal jeg ta dosen min? Jeg tok en halvveis kalkulering og bestemte meg for å ta en halv dose 21 norsk tid, og en halv dose 21 californisk tid.

LES OGSÅ: Å fly med diabetes

Blodsukkeret blir ustabilt

Dosen med langtidsvirkende insulin som jeg tok kvelden før avreise hadde vært for høy, og jeg hadde hatt følinger gjennom natten og første del av reisen. Jeg var dermed allerede ganske medtatt da jeg skulle ta neste dose, og redd for å ta for mye. De neste dagene slet jeg mye med å få kontroll på blodsukkeret, det var enten for høyt eller for lavt, og endringene var drastiske.

Så mye ustabilitet rundt blodsukkeret over en lengre periode er en stor påkjenning for kroppen. Det vil påvirke energien, humøret, psyken og den generelle kroppslige tilstanden. Det var også nettopp det som skjedde med meg. På toppen av å ikke være i form skulle jeg sosialisere med familien, dra på utflukter og feire jul.

Gjennom ferien følte jeg på opp- og nedturer på formen, og jeg føler selv at jeg stort sett håndterte det bra. En kveld mot slutten av oppholdet toppet det seg likevel for meg, jeg følte meg utmattet, og det hele endte i en episode fordi jeg ikke sa ifra hvordan jeg hadde det. Resultatet ble at deler av familien oppfattet meg som en «drama queen», de forstod ikke hvor dårlig jeg var. Da ble jeg veldig lei meg.

Accu-Fine vitusapotek
Golden Gate Bridge, San Fransisco. Langdistansetur med diabetes i bagasjen
Golden Gate Bridge, San Francisco, California, USA. Illustrasjonsfoto: Getty images.

LES OGSÅ: Første reise utenlands etter Covid-19

Hva jeg skal gjøre ved neste langdistansetur

Min viktigste læring fra turen er dette: Når man skal reise til en annen tidssone, må man ta en vurdering i forhold til langtidsvirkende insulin. Neste gang kommer jeg til å enten fortsette å ta insulin etter klokken 21 norsk tid gjennom hele oppholdet, ellers kommer jeg til å hoppe over noen timer med langtidsvirkende insulin, og ta neste dose klokken 21 lokal tid med minimum 24 timer siden forrige dose.

Jeg tar og med meg dette: det er lurt å være føre var, og heller fortelle de du har rundt deg hvordan kroppen din kan reagere. På den måten kan det være lettere å forstå for dem når endringene i atferd plutselig kommer.

LES OGSÅ: Gode reiseråd til deg med diabetes

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Registrer for nyhetsbrev
0/5 (0 Reviews)
Del: