Jeg vil ikke sette livet på vent
Snart to år har gått siden korona tok over livene våre. Jeg har forholdt meg til reglene som til enhver tid gjelder, men har valgt å gjøre så mye som jeg kan innenfor de reglene som gjelder.
I likhet med mange andre er jeg drittlei korona. Det har vært mange faser i løpet av disse to årene, med usikkerhet, angst, fortvilelse, oppgitthet, glede over gjenåpning og sorg over nedstegning. Med en kronisk sykdom i bagasjen har det til tider vært uforutsigbart og angstfylt å takle hverdagen. Vi med diabetes har fått høre at vi er risikogruppen, samtidig er det de med diabetes type 2 som er mest utsatt. Likevel har jeg ikke lyst på viruset, selv om jeg nå har tre vaksiner.
Den nye normalen
Hverdagen er snudd opp ned. Nå er hjemmekontor den nye normalen. Til tider er det forbudt å dra på kontoret. Dette har selvsagt jeg også forholdt meg til, men har dratt på kontoret innimellom når det har vært nødvendig. Vi er få ansatte på min arbeidsplass, så omgang med andre har ikke vært utfordrende. Men reisen fra der jeg bor og inn til jobb med kollektivtransport, har vært utfordringen. Jeg må ta buss og t-bane, og der kan det være vanskelig å holde avstand. Løsningen har vært å kjøre inn til Oslo sentrum, og betale svimlende 550 kroner for å stå parkert en arbeidsdag. Det er dyrt, men jeg har tatt den kostnaden når jeg har kjent at nå MÅ jeg komme meg ut av hjemmekontoret. En dag på kontoret innimellom har hjulpet enormt på psyken.
Les også: Helse-appene jeg bruker mest
Få nærkontakter
Jeg er heldig som har en stor familie rundt meg. Jeg bor sammen med min søster og våre til sammen fem barn. Ensomhet har ikke vært et tema under pandemien for meg. Heldigvis. Samtidig har vi vært mer utsatt for smitte med så mange barn i skolealder. I begynnelsen var jeg mye redd for smitte, men nå venter jeg bare på å bli smittet. Enn så lenge er vi skånet for smitte. Barna tester seg to ganger i uken og ekstra ved behov. Selv møter jeg kun familien den uka barna er hos meg, og i «barnefri» uken holder jeg meg mye hjemme, men møter et par nærkontakter. Er jeg i butikken eller på kafe, er jeg påpasselig med munnbind og bruke håndsprit.
Les kronikken: Kronikere – en glemt gruppe i gjenåpningsrusen
Holder meg til reglene som gjelder
Selv om jeg har holdt meg mye hjemme, har jeg de gangen jeg har vært ute på noe, forholdt meg til reglene. Da Oslo åpent opp i vår, etter å ha vært nedstengt i nesten et halvt år, var jeg ute og spiste og drakk vin første dagen av gjenåpningen. Det samme gjorde jeg nå i januar når Norge åpnet litt opp igjen etter lukkingen på grunn av omikronvarianten. Jeg føler meg også tryggere på at jeg ikke blir alvorlig syk selv om jeg har diabetes. Vi vet mer om viruset og forløpet dersom vi blir smittet, og jeg har tatt tre doser med vaksine.
Fremtiden
Selv om det akkurat nå ser litt lysere ut, frykter jeg nye og mer farlige varianter av korona. Derfor velger jeg å leve så godt jeg kan innenfor reglene som til enhver tid gjelder. Dette skriver jeg ikke for å være negativ eller skape frykt, men for at man skal tenke gjennom hvordan man lever akkurat nå og om man gjør det som er best for seg ut ifra situasjonen. Jeg vil ikke la være å leve selv om det er pandemi, men være fornuftig og gjøre det som totalt sett er best for meg og mine.
Les også: Slik har treningsvanene mine endret seg etter korona
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
