Angst og depresjon hindret meg i å få kontroll på diabetesen
Mange av valgene jeg tar i hverdagen påvirker blodsukkeret mitt, derfor er diabetes en sykdom som krever fokus. Men ubehandlet angst og depresjon gjorde det vanskelig for meg å endre livsstilen, dermed klarte jeg heller ikke få kontroll på diabetesen.
I Helsedirektoratet sine nasjonale faglige retningslinjer for diabetes skriver de at personer med diabetes har en økt forekomst av angst og depresjon. Manglende etterlevelse av behandling kan være et tegn på depresjon.
Diabetes er en sykdom som krever oppmerksomhet til enhver tid 365 dager i året, 7 dager i uken, 24 timer i døgnet. Alt hva jeg gjør vil påvirke blodsukkeret, som igjen påvirker behovet for insulin. Mat, aktivitet, været og følelser er noen av de mange faktorene som påvirker. Jeg vet at høyt blodsukker over tid øker risikoen for senkomplikasjoner. Lavt blodsukker (føling) kan føre til bevisstløshet. Diabetes er en kronisk sykdom som jeg må lære å leve med.
Daglig arbeider jeg med sykdommen. Blodsukkermåling, vurdere insulindosen, sette insulin. Reiser jeg bort noen plass, må jeg alltid ta med meg ekstra utstyr. Jeg står selv ansvarlig for behandlingsresultatene. Mine valg får konsekvenser for blodsukkeret, den forteller meg om mine vurderinger og handlinger har vært rett.
I stedet for å ha fokus på hvordan jeg hadde det, hvordan jeg syntes det var å leve med diabetes, så fikk jeg beskjed om å skjerpe meg.
Hjelper ikke å få en moralpreken når du sliter psykisk
Frykt for føling, frykt for høyt blodsukker, som igjen kan føre til senkomplikasjoner. Feil valg har konsekvenser. I tillegg skal jeg fungere i hverdagen, som mamma, som ansatt på jobben, i sosiale sammenhenger. Angst, depresjon og spiseforstyrrelser kan gi alvorlige konsekvenser i behandlingen av diabetes. I verste fall kan konsekvensene blir livstruende.
Over lange perioder var det veldig vanskelig for meg å få kontroll over blodsukkeret. Uansett hva jeg gjorde ble det ikke rett. Jeg var nær ved å gi opp mange ganger. Å leve med diabetes var nesten ikke til å holde ut. Når jeg gikk til kontroll hos fastlegen min ble det kun fokusert på langtidsblodsukkeret. I stedet for å ha fokus på hvordan jeg hadde det, hvordan jeg syntes det var å leve med diabetes, så fikk jeg beskjed om å skjerpe meg. Jeg måtte huske på senkomplikasjonene jeg utsatte meg for.
Når helsepersonell kommer med sin pekefinger og moralpreken, hjelper det ikke for den som lever med diabetes og i tillegg sliter psykisk. Det er viktig at de som har kunnskap om kronisk sykdom som diabetes også har kunnskap om sammenhengen mellom diabetes og psykisk lidelse.
LES OGSÅ: «Bedreviterne» glemmer ofte at psykisk og fysisk helse går hånd i hånd
Trøstespising og depresjon ble en ond sirkel
Med en gang fastlegen står i døren for å kalle meg inn, så visste jeg, ut ifra kroppsspråket, om langtidsblodsukkeret var innenfor eller ikke. Allerede før jeg satte meg ned ved kontorpulten visste jeg hva som kom: «Dette er ikke bra». Klumpen i magen vokser. Ingen var fornøyd! Ikke jeg heller. Hvordan skal jeg kunne ta tak?
Problemet var ikke uvilje til å endre livsstil, men en depresjon som ikke var behandlet.
LES OGSÅ: Jeg levde et dobbeltliv
Angsten og depresjonen førte til at jeg trøstespiste. 100 ganger hadde jeg startet opp med et «nytt liv», men alltid, etter få måneder, eller kun få dager, endte jeg med å overspise. Jeg var sint på meg selv, fordi jeg ikke greier det. Hvordan skulle jeg kunne få snudd den onde sirkelen?
Etter flere år, med mange forsøk på livsstilsendring, blir jeg henvist til diabetespoliklinikken. Men diabeteslegen som møtte meg forsto ikke. Jeg hadde alle forutsetninger til å endre livsstil. Jeg som hadde så god kunnskap om diabetes, måtte forstå at det jeg holdt på med ikke var bra. Jeg knekker sammen, ingen skjønner meg. Jeg skjønner meg ikke engang på meg selv. Etter flere turer til poliklinikken skjønte legen at jeg hadde behov for å få snakke noen.
LES OGSÅ: Komplikasjonene du ikke kan se
Diabetespsykolog ble redningen
Problemet var ikke uvilje til å endre livsstil, men en depresjon som ikke var behandlet. På grunn av depresjonen, overspiste jeg og som igjen første til et blodsukker som ikke var under kontroll.
Diabetesteamet på sykehuset hadde nylig ansatt en psykolog, med kunnskap om psykisk helse og diabetes. Jeg ble henvist til henne. Endelig var det noen som skjønte; skjønte det jeg selv ikke hadde greid å sette ord på. Hvorfor jeg ikke bare på en enkel måte kunne endre livsstilen min. Tilbakevendende angst og depresjon, som også førte til en overspisingslidelse gjorde at jeg hadde vansker med å endre mine «uvaner».
Jeg har endelig fått hjelp, hos en som forstår hvordan psyken også påvirker blodsukkeret. Jeg får veiledning og støtte mot en vei der livsstilsendring en dag kanskje skal kunne være mulig og varig.
Alle diabetesklinikker i landet burde ansatte en psykolog med erfaring i diabetes.
Kilder: Helsedirektoratet. 2016. «Diabetes, nasjonal faglig retningslinje» Oslo: Helsedirektoratet. https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/diabetes
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
