Elsk-hat-forhold til sensorvarsler
Er det noe jeg er takknemlig for, så er det dagens teknologi og måten den gjør livet til mennesker med kroniske sykdommer så mye lettere. Jeg har et elsk-hat-forhold til sensorvarsler.
Jeg er veldig heldig som har muligheten til å ha så gode hjelpemidler som jeg har. Og det skal sies at jeg elsker insulinpumpen min. Jeg elsker også sensoren. Det eneste problemet, er at jeg hater den noen ganger også. Eller rettere sagt, jeg hater mas.
Mange varsler
I realiteten så maser sensoren egentlig ikke. Den sier ifra når jeg må kalibrere blodsukkeret, noe jeg uansett måtte ha gjort oftere uten den. Den varsler også om når jeg har høyt eller lavt blodsukker. Som når automodus er avsluttet, når blodsukkeret stiger eller synker for fort, når det har vært høyt lenge og så videre. Egentlig veldig nyttige og viktige varsler å få.
Det som får meg til å mislike varslingen, er at de ofte kommer på veldig ubeleilige tidspunkt. Som når jeg er midt i en samtale, når jeg håndterer dyr på jobb, når jeg prøver å sove og lignende. Flere av varslene er fine å få uavhengig hva jeg holder på med. For eksempel det at blodsukkeret faller for raskt.
Det er derimot kalibreringsvarslene som plager meg, ettersom de kommer hyppigst og er «minst» hjelpsomme. De gjør meg stresset og jeg oppfatter det som mas. Selv om jeg vet de er der for mitt eget beste.
LES OGSÅ: Fordeler og ulemper med blodsukkersensor
Skrudde av automodus
Det kom til et punkt hvor jeg ble lei av maset, og jeg valgte å skru av automodus på pumpen. Dette er et modus som tilbyr automatisk insulinsetting, og innebærer at jeg må legge inn blodsukkeret oftere. Det gir hyppigere varsler ettersom det forsøker å holde blodsukkeret innenfor et gitt målområde.
Jeg synes det ble mindre mas uten automodus, men blodsukkeret ble vanskeligere å regulere. Maset som gjorde meg sliten, viste seg å være det jeg trengte for å holde det stabilt. De manglende varslene førte til at jeg ikke sjekket sensorsmålingene like ofte som før, og alle finjusteringene jeg var vant med fra automodus manglet. Totalt sett ble det altså verre for meg og ga et negativt utslag på langtidsblodsukkeret.
LES OGSÅ: Jeg har sluttet å måle blodsukkeret
Lært å akseptere «maset»
På tross av disse klare bevisene for den faktiske fordelen med automodus, tok det flere måneder før jeg våget å skru på det igjen. Jeg gruet meg til maset som ville følge med. Men det at jeg var forberedt på maset og innstilt på å få et bedre blodsukker , gjorde meg i bedre stand til å takle det.
Nå har jeg vært tilbake på automodus i noen uker, og jeg merker allerede en stor forskjell. Jeg er tilbake i elsk-delen av spekteret, og forstår at maset er til for å hjelpe meg. Den varsler jo mer når jeg er dårligere til å regulere blodsukkeret. Derfor kan jeg selv bli flinkere til å redusere det ved å holde blodsukkeret stabilt.
Har du et elsk-hat-forhold til ditt diabetesutstyr?
LES OGSÅ: Kan jeg stole på utstyret?
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
