Bedre blodsukkerregulering med trening!
Jeg trente mest fordi jeg likte å være i god form og tenkte ikke særlig over hvor mye det kan ha å si for blodsukkeret. Det var ikke før jeg fikk påvist kyssesyken for godt over et år siden. Da ble jeg tvunget til å være i mindre aktivitet, og jeg innså hvor positiv effekt trening har på blodsukkerreguleringen.
Helt siden jeg var en liten gutt har jeg vært vant med å trene og å være i mye aktivitet. Jeg har holdt på med flere ulike idretter, selv om fotball bestandig har vært det jeg ønsket å satse på. Etter at jeg fikk diabetes og med tiden ga opp drømmen om å leve av fotball, ble det naturlig for meg å fortsette de gode rutinene jeg hadde med trening og mye aktivitet gjennom hverdagen.
Grusomme følinger
For å gjøre en lang historie kort: Høsten 2019 fikk jeg påvist kyssesyken etter å ha “hanglet” i en lengre periode. Det hadde lugget skikkelig på trening og med andre daglige rutiner. Alt føltes tungt og kroppen verket da jeg forsøkte å trene. Det tok ikke mange dager med mindre trening før jeg forstod at jeg måtte øke insulindosene ganske kraftig. Samtidig måtte jeg være påpasselig med å ikke sette så mye at jeg røk på følinger i hytt og pine. Blodsukkeret oppførte seg relativt greit i starten, med tanke på at kroppen nok bare hadde godt av en roligere periode. Men jeg slet med den dårlige samvittigheten over å være i langt mindre aktivitet enn jeg var vant med.
Jeg hadde uansett ikke noe valg. Hvis jeg ønsket å bli frisk fra kyssesyken måtte jeg ta det med ro i denne perioden. Dessverre var jeg ganske dårlig på det. Og det satte meg tilbake i langt større grad og i en mye lengre periode enn hva som var nødvendig. Til tross for at jeg trente mindre, ville ikke kroppen hente seg inn igjen. Den ble bare verre og verre av den lille aktiviteten jeg var i.
LES OGSÅ: Kan gode rutiner gjøre blodsukkeret bedre?
Måtte sette mer insulin
Blodsukkeret fulgte samme trend. Jeg var ikke vant med å øke insulindoser. Jeg var vant med å være aktiv “hele tiden” og trengte sånn sett veldig lite påfyll av insulin til hvert måltid. Nå måtte jeg altså følge med veldig mye oftere, sette mer insulin og spise om det var nødvendig. Dette skulle vise seg å bli en vanskeligere overgang og en langvarig prosess for en kropp som var mer vant med å være på tredemølla eller rundt vektene på et treningssenter enn foran TV’en hjemme på sofaen.
Etterhvert som tiden gikk, begynte formen sakte men sikkert å komme tilbake. Jeg kjente på lysten etter å trene igjen da det hadde gått 2-3 måneder fra jeg fikk påvist det grusomme viruset. Problemet var bare at jeg hadde en indre forventning om å starte på’n igjen i helt identisk form som jeg var i da jeg ga meg. Det gikk naturlig nok ikke. Men det var like fullt svært vanskelig å akseptere. Parallelt med dette kom koronaviruset sigende inn mot landet vårt, og Norge stengte ned. Treningssentrene inkludert.
Jeg mistet motivasjonen. Orket ikke tanken på hjemmetrening. Jeg fortsatte å leve det inaktive livet jeg hadde hatt de siste 5-6 månedene. Noe som ikke var bra for blodsukkeret. Det var svingninger hit og dit. Høye topper og dype daler. Føling, høyt blodsukker, føling, høyt blodsukker igjen, mer insulin, enda en føling. Fryktelig slitsomt.
LES OGSÅ: 5 grunner til endret insulinbehov
Påvirket selvfølelsen
Motivasjonen var borte, formen ble dårligere og selvfølelsen sank i takt med at blodsukkeret ble mer og mer ustabilt. Jeg forstod at jeg måtte ta tak. Komme i gang med treningen igjen og få kontroll på blodsukkeret. Det vanskeligste var rett og slett å akseptere hvor elendig formen hadde blitt. At jeg måtte begynne helt på nytt. At det var fryktelig tungt å gå opp trappene i hoppbakken sammenlignet med tidligere. Og at jeg måtte løfte vekter med langt færre kilo enn tidligere.
Løsningen ble å begynne med og gå turer hver eneste dag. På en halvtime, så en time, så halvannen time. Så prøvde jeg meg på å løpe, og så gikk jeg hurtig i motbakke, så løp jeg igjen. Litt lenger for hver gang. Det hjalp på humøret, og ikke minst på blodsukkeret!
Likevel var ikke dette noen løsning på den store gåten om et stabilt blodsukker. Nå var jeg jo vant med å sette mye insulin og måtte begynne å vende meg til å sette mindre. Det er heller ikke bare bare. Særlig ikke med tanke på frykten jeg har for et for høyt blodsukker. Derfor begynte et kjør med hyppige følinger. Ingen veldig alvorlige, da jeg kjenner utrolig godt at noe er på vei. Men samtidig så utrolig ubehagelige og vonde at det eneste jeg kan tenke meg er å sluke en liter sjokolademelk og en kilo smågodt når det inntreffer.
Ubehagelig opplevelse
En av de verste opplevelsene skjedde like etter at jeg hadde begynt i ny lærerjobb. Det er liksom ikke foran klassen at man ønsker å få en skikkelig kraftig føling med svetting, stamming og alt det innebærer. Uansett hadde jeg ingen sjanse i en gymtime tidligere i høst. Følingen kom brått og plutselig, mest sannsynlig fordi jeg hadde satt for mye langtidsvirkende insulin. Noe den nå nylig langt mer aktive kroppen min reagerte veldig på.
Til slutt endte det hele med at jeg måtte sende elevene mine i dusjen noen minutter før tiden. Ikke verdens undergang, men likevel litt kjipt. I gymsalen hadde jeg ikke noe sukkerholdig drikke tilgjengelig. Jeg måtte tilbake til plassen min på arbeidsplassen for å finne det.
Som et tips til andre vil jeg i aller høyeste grad anbefale å være aktiv hver eneste dag. Enten man liker det eller ikke. Gjør det i det minste for blodsukkerets skyld! Det skal så lite til for å oppnå en positiv effekt. Man må bare senke kravene til seg selv en del i begynnelsen. Slik som meg. Samtidig må man være ekstremt påpasselig med hvordan blodsukkeret reagerer i den kommende tiden. Det kan svinge begge veier, så det gjelder å ha en nødløsning klar for alle tenkelige scenarioer!
LES OGSÅ: Michelin og lavt blodsukker
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
