Barn med diabetes: Kan vi bli for overbeskyttende?
Foreldre bekymrer seg alltid for sine barn, derfor kan det ikke være lett å være foreldre til et barn med diabetes. En dag skal de ut i verden og klare seg selv. Så hvor går grensen mellom å hjelpe og å være overbeskyttende?
Det siste par årene har jeg fulgt med på diverse diabetessider og forum på sosiale medier. Og en av tingene jeg har bitt meg merke i er hvordan foreldre behandler sine barn med diabetes.
Jeg var nylig på EASD i Barcelona sammen med noen av de andre bloggerne som skriver for Lev med diabetes. Her ble vi sittende og snakke litt om nettopp dette. Erfaringene er like mange som det er foreldre til barn med diabetes. Og løsningene på hvordan man får ting til å fungere er også like mange.
Diabetes er tross alt en sykdom som rammer veldig forskjellig. Noen lever omtrent som om ingenting skulle ha hendt, mens andre igjen har store problemer med å få hverdagen til å fungere. Ikke alle merker når man har føling for eksempel. Og det er jo litt skummelt. Plutselig kan man befinne seg i en situasjon der man virkelig trenger hjelp.
LES OGSÅ: Rettigheter for foreldre som har barn med diabetes
Kan foreldre bli litt for overbeskyttende?
Jeg leser historier om foreldre som står opp mange ganger i løpet av natta for å sjekke hvordan det står til med ungen sin. Mine foreldre gjorde aldri dette da jeg var barn. Men så skal det også sies at jeg er så heldig at jeg har pleid å våkne når blodsukkeret mitt faller mot føling. Dermed klarer jeg å stå opp å fikse dette selv. Har man derimot et barn som ikke får særlig symptomer på føling, vil saken være en annen.
Jeg tar opp dette temaet fordi jeg gjør meg noen tanker om at man som foreldre kanskje bekymrer seg litt for mye av og til. Og kanskje gjør man ting for å beskytte seg selv, i stedet for å hjelpe ungen sin. Kan vi noen ganger bli litt overbeskyttende overfor barn som på et eller annet tidspunkt skal stå på egne bein?
Jeg spør ikke om dette for å provosere noen. Heller ikke for å dømme noen. Jeg har slett ikke svaret på hvordan hver enkelt skal løse sine utfordringer. Men det hadde vært spennende om vi kunne fått i gang en erfaringsutveksling rundt dette med å være foreldre til barn med diabetes. Hvordan vi kan passe på barna og samtidig lære dem at de må fikse diabetesen sin selv, på et eller annet tidspunkt i livet. Hva tenker du?
LES OGSÅ: Kjære mor og far – til deg som har barn med diabetes
Illustrasjonsfoto: Getty.
Pappa var en god støtte
Dette fikk meg til å tenke på pappa, og hvordan han bidro til at jeg klarte meg ganske så bra i oppveksten. Noe av det som jeg i dag ser på som et fint barndomsminne er at han var veldig flink til å være tilstede i forbindelse med at jeg drev med fotball. Du ser det at pappa han var oppmann for laget mitt i mange, mange år når jeg sparket fotball, og det er jeg takknemlig for i dag.
Fysisk aktivitet og diabetes er jo en komplisert ting og dette var på 80-tallet der vi ikke hadde tilgang til insulinpumpe og CGM. Her var det å stikke to sprøyter hver dag, på faste tidspunkter, og få i seg et par skiver før vi gikk ut på banen. Det hendte ofte at jeg satt i garderoben og satte sprøyter på meg selv. Dette syntes jeg ikke var så kult, så da var det greit at pappa var tilstede.
I etterkant har jeg fått vite at lagkameratene mine så opp til meg som turte sette sprøyter på meg selv rett fram for dem. Spesielt da jeg kjørte mitt eget lille stunt; satte sprøyta i munnen og kjørte den rett inn i overarmen, så brukte jeg tunga til å presse ned stemplet.
LES OGSÅ: Minner fra en barndom med diabetes
Foreldre kjenner sine barn best
Pappa er en klok mann som har opparbeidet seg en stor porsjon med livserfaring og klokskap. Han har hatt sin porsjon med motgang når det gjelder sykdom og en kropp som ikke alltid spiller på lag. Og jeg må innrømme at jeg beundrer hans livsvilje og evnen til å ta ting som de er.
Han er også ekstremt flink til å lese blodsukkeret mitt, til min store irritasjon. Spesielt når det er høyt og jeg ikke er mottakelig for å høre at jeg faktisk ikke har kontroll på diabetes min, der og da.
Måten han gjør det på er at han leser ansiktet mitt. Eller som han selv sier det; «når du kjenner en person godt, så ser du fort hvordan dette mennesket har det». Og hvem kjenner sine barn bedre en dets foreldre?
I dag sitter jeg igjen med opplevelsen av at jeg har gode foreldre som har støttet og hjulpet meg så godt de kan for at diabetesen min skal skape minst mulig utfordringer i hverdagen min. Takk!
Hva er du takknemlig for når du tenker på hvordan dine foreldre støttet deg i med din diabetes?
LES OGSÅ: Norge på verdenstoppen med diabetes type 1
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.