Ekstra byrde med pumpe og CGM?

Ekstra byrde med pumpe og CGM?

Magnus Aulstad
Jeg heter Magnus, er født i 1995 og kommer fra Lillehammer, hvor jeg også er bosatt. Jeg fikk diabetes type 1 som 16-åring, mens jeg bodde alene på hybel langt hjemmefra. Ved siden av å være lærerstudent er jeg lidenskapelig opptatt av trening og bruker mye tid på det!

Noen føler en mye større kontroll i hverdagen ved bruk av pumpe og CGM, og noen er mer skeptiske. Jeg har blandede følelser!

For en liten stund siden fikk jeg spørsmål av fastlegen min hvor mange ganger i døgnet jeg måler blodsukker. Jeg har bestandig vært besatt av å sjekke disse verdiene ofte. Jeg svarte som sant var at det fort blir 10 ganger i døgnet – minst!

Responsen jeg fikk var at det hørtes veldig mye ut. “Får du ikke vondt av å stikke deg så mye i fingrene? Du har vel ingen følelse igjen nå?” Joda, det går greit. Men samtlige fingre på begge hender ser ut som kraterne på månen før jeg får filt dem ned! For andre gang i livet ble jeg tilbudt en kontinuerlig glukosemåler. Men jeg er så utrolig usikker – er det egentlig noe jeg vil ha?

Bakgrunnen for at jeg har en viss frykt for å skaffe meg dette er at jeg har prøvd det ut tidligere. Etter noen få måneder med fingerstikk og insulinpenn ble jeg tilbudt både insulinpumpe og tilhørende CGM. I og med at jeg hadde hørt så mye positivt om begge disse behandlingsmulighetene, takket jeg ja uten å tenke meg om.

Jeg var sikker på at jeg endelig slapp å tenke så mye på diabetesen, og at sensoren og pumpa gjorde mye av jobben selv. På èn måte var det riktig. Men den ubehagelige følelsen jeg satt med ved å gå med så mye utstyr festet på kroppen min til enhver tid, gjorde at jeg ga opp prosjektet før det var gått en måned.

LES OGSÅ: Fordeler og ulemper med insulinpumpe og CGM hos barn og unge pasienter med diabetes type 1

Skjemmes ikke

Ikke misforstå meg. Jeg er overhode ikke flau over å ha en kronisk sykdom. Jeg skjemmes på ingen måte av at jeg har diabetes, men er tvert imot opptatt av at det verken skal hindre meg i hverdagen eller være noe jeg er redd for å snakke om at jeg har. Problemet er bare at jeg ikke orker alt det ekstra styret. Jeg vil i utgangspunktet ikke at det skal synes på meg at jeg har diabetes, rent fysisk.

Da jeg for syv år siden gikk med ulike slanger, kanyler og duppeditter i form av sensor og pumpe festet på meg døgnet rundt, følte jeg meg så utrolig mye sykere. Plutselig kunne alle se på meg at det var noe som ikke var normalt. At her må vi kanskje ta noen hensyn. Skal vi spørre hva det er, eller la være? På den måten tenkte jeg alltid at det var best å fortelle de rundt meg at utstyret jeg gikk med skyldtes diabetes, slik at de ikke skulle trenge å lure.

LES OGSÅ: Norge på langs – Det har vært noen diabetesrelaterte utfordringer

Slitsomt å snakke om

Det er alt det ekstra ved å ha en synlig sykdom jeg ikke orker. Det er ikke alltid jeg ønsker å brette ut om at jeg har diabetes, rett og slett fordi jeg tenker at det ikke trenger å være noe samtaleemne. Hvis jeg for eksempel er på fest og treffer nye mennesker, så synes jeg dessverre bare det blir en ekstra byrde og måtte sitte å forklare og legge ut om sin egen diabetes.

Kombinasjonen med lange avhandlinger om kompliserte temaer og alkohol er sjelden god. Plutselig sitter alle andre der og tenker at de må ta så utrolig mange ekstra hensyn til meg. Mens jeg aller helst egentlig bare vil være normal, og delta på lik linje som alle andre! Det er jo tross alt det vi er, selv om vi har diabetes: Helt normale mennesker. Det er bare et par funksjoner i kroppen vi må fikse selv.

LES OGSÅ: Diabetesen og jeg er som et dårlig ekteskap

Handler ikke om å skjule

For all del, det er helt nydelig å ha mennesker rundt seg som tar hensyn og bryr seg om deg og din sykdom. Allikevel tror jeg det er den følelsen av å være ekstra syk som har siste ord når jeg skal vurdere om det er verdt det med pumpe eller kontinuerlig glukosemåler. Jeg fullstendig klar over at det har kommet både trådløse pumper og mer brukervennlig CGM siden jeg prøvde det ut sist gang. Men på en eller annen måte ødelegger det frihetsfølelsen min med tanke på egen sykdom. Selv om vi aldri kan ta fri fra diabetesen mentalt, og vi alltid må ha den i bakhodet, er det i alle fall deilig å kunne ta fri fra den fysisk.

Det er mulig dette er en potensiell brannfakkel, men det handler på ingen måte om å skjule at jeg har diabetes. Det er bare den ekstra oppmerksomheten ved å ha en synlig sykdom jeg ønsker å minimere, når det er mulig å ha et utgangspunkt på lik linje med alle andre.

Ikke vet jeg – kanskje er jeg helt på jordet? Finnes det bare positive faktorer med pumpe og CGM, eller kan du kjenne deg igjen i temaet?

Nyhetsbrev
5/5 (1 Review)
Del: