Å leve med diabetisk nevropati
I perioder står beina mine i brann, blir slitne av ingenting og mister all styrke. Andre dager er ikke nerveskaden merkbar og jeg kan leve som alle andre.
I tidligere innlegg har jeg skrevet om kampen for å få livet mitt tilbake etter å ha ligget med store smerter døgnet rundt i flere måneder. Smertene kom sommeren 2012, og etter utallige undersøkelser fikk jeg endelig et svar: Jeg hadde fått senskaden polynevropati grunnet ustabilt og høyt blodsukker over tid.
Seks lange måneder
I startfasen med nevropati var smertene tortur. Døgnet rundt stod de i brann. Smertene forstyrret nattesøvn, ødela livsgnisten og tømte meg for energi. Matlysten forsvant og jeg ble kraftig undervektig.
Det tok omtrent tre-fire måneder før jeg endelig fikk riktig form for smertestillende og kunne slappe av. De to neste årene handlet livet mitt om å mestre diabetes bedre, og gjøre tiltak for å kunne leve videre med nevropati. Ved hjelp av bedre regulert blodsukker, opptrening og smertestillende avtok smertene gradvis etter cirka seks måneder.
Mange fall fra hesteryggen
Nevropatien tok fra meg mulighet for jobb og skole i lang tid. Alle muskler på kroppen var forsvunnet, balansen var dårligere og jeg hadde generelt nedsatt følelse i kroppen. Jeg måtte trene meg opp igjen, både i det daglige og i ridningen. Det ble mange fall fra hesteryggen de to første årene etter at jeg fikk nevropati.
Balansen min måtte trenes opp, og kroppen hadde pådratt seg mange plager etter måneder med sterke smerter, både i rygg, nakke og skuldre. Jeg gikk både til fysioterapeut, kiropraktor og osteopat, for å bygge opp kroppen igjen.
Veien var lang og tøff, men jeg kom sterkere tilbake!
Foto: Tone Liabø
Ubehagelige hendelser
Jeg har hatt to spesielt ekle hendelser med nevropatien så langt. Den ene var da jeg trente med hesten min, og plutselig mistet totalt følelsen. En rytter skal ha beina godt plantet i stigbøylene for best mulig balanse og kontakt med hesten, og er fullt avhengig av å ha bøylene «på» under ett sekund. Dette varte ikke lengre enn fem sekunder, men der og da ble jeg livredd.
En annen hendelse var under et besøk på sykehuset, da jeg skulle undersøke smertene. Jeg dro dit alene. Smertene ble rett og slett så kraftige at jeg brøt ut i tårer foran alle sammen. Det var mye folk der, og jeg som er sjenert av meg skammet meg bare enda mer.
LES OGSÅ: Du vet ikke hva som er best for meg!
Sammenheng mellom smertene og blodsukkeret
Nå har jeg levd med nevropati i fire år. Det sniker seg innpå hver dag, men smerteterskelen er så høy at den ikke styrer livet mitt lengre. Smertene er betraktelig lavere enn de var, og jeg tar nesten ikke smertestillende. Jeg er mye mer påpasselig med blodsukkeret nå, og har klart å komme inn i bedre rutiner.
Smertene kommer etter dager med ekstremt mye aktivitet, om blodsukkeret svinger, eller når det blir for varmt rundt meg. Dersom blodsukkeret er høyt, og så senkes, avtar smertene gradvis. Det er sjelden at beina står i brann nå, de er mest slitne og «stikker». Noen ganger er jeg nødt til å «gå av meg» smertene. Andre ganger er det best å hvile de bort og kjøle ned beina.
LES OGSÅ: Ekstraordinært styremøte
Tips for en bedre hverdag med nevropati
Jeg vet om flere der ute sliter med slitne og vonde bein og ledd. Du er ikke alene og det finnes alltid håp. Kroppen lærer seg å takle smertene, og det finnes mange ting man kan gjøre for å få en bedre hverdag. Vær aktiv, hvil nok, ta vare på deg selv og lytt til kroppen din. Før jeg fikk diagnosen visste jeg ikke hvor grusomt det er. Jeg trodde det «aldri kom til å skje meg». Det gjorde det. I en alder av 20 år.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
